|
Dette er en plate jeg har skrytt opp i skyene til det kjedsommelige
tidligere, men det med god grunn.
Earth har gitt ut plater siden 1992, men har aldri vært en stabil
bidragsyter på plateslippsfronten. Dylan Carlson & Co. har gitt ut
skivene sine med varierende mellomrom og med tidvis varierende kvalitet
i mine ører. Dette albumet, samt klassikeren Earth 2 (deres ordentlige
debut gitt ut på Sub Pop i 1993) er i mine ører de to høydepunktene i
bandets karriere til nå.
Verdt å ta med seg er også Hibernaculum, som foruten å være et album med
tidligere utgitte låter spilt inn på nytt i ny musikalsk drakt, også
inneholder en DVD-dokumentar fra deres turne i etterkant av HEX. Earths
utgivelse fra fjoråret, The Bees Made Honey In The Lion’s Skull, er også
et fabelaktig godt album som aldri fikk den oppmerksomheten det strengt
tatt fortjente. Med andre ord tør jeg driste meg til å si at Earth aldri
har vært bedre enn i de siste fire-fem åra, og ”vendepunktet” kom med
HEX.
Mange karakteriserer Earth som metal, noe som for undertegnede fremstår
som unødvendig misvisende. Det faktum at Dylan Carlson buldrer helt
nederst i mellomgulvet med gitardronene sine, betyr ikke at bandet er
metal av den grunn.
Det
er definitivt likhetstrekk med f.eks. Melvins, Black Sabbath, OM,
Thrones og Harvey Milk i det Earth driver med. Vi snakker om seige
gitardroner i snegle-i-hasjrus-tempo. Det går seint, men det er
virkningsfullt. I motsetning til de overnevnte er Earth et tilnærmet
puristisk instrumentalorkester med fokus på repeterende temaer og dystre
stemninger.
HEX
skiller seg ut med at bandet, denne gang bestående av Dylan Carlson på
gitar og Adrienne Davies på trommer (samt et koppel med gjesteartister
på alt fra steelgitar til trombone), har valgt å ikle sin dronerock i en
støvete countrydrakt.
Carlson har selv uttalt at en av hovedinspirasjonskildene til HEX var
Neil Youngs soundtrack til filmen Dead Man. De av dere som har hørt Dead
Man vet at den inneholder dronete countrytemaer perfekt tilpasset film.
Parallellen mellom HEX og Dead Man er lett å dra, og likheten mellom de
to utgivelsene er slående. Den store forskjellen ligger i tyngden Earth
har i sitt sound. Det er blytungt og man får følelsen av å dra noe tungt
etter seg i et sigende tempo.. En død hest kanskje?
Plata er gitt ut på Southern Lord, selskapet til folka bak Sunn O))), et
band som, hadde det ikke vært for Earth, antakeligvis aldri ville
eksistert i det hele tatt. Earth har tidligere hatt base i kredible Sub
Pop (og diverse andre mindre selskaper) men gir ut plate for første gang
på Southern Lord med denne utgivelsen.
Southern Lord fokuserer på metal, ”lavmælt satanrock” og uortodokse
musikalske ytinger med ett fellestrekk: det dystre og stemningsskapende
mørke. Dermed sklir HEX glatt inn i deres etter hvert så spenstige
katalog.
HEX:
Or Printing in the Infernal Method er lyden av forblåste vidder, støvet
som legger seg etter revolverkamper og lyden av vinden som blåser kaldt
rundt låvehjørnene en mørk januarkveld på den amerikanske landsbygda.
Men dette er også albumet som befester Earth som et, til stadighet, band
i utvikling som ikke er redde for å ta ”ukjente” virkemidler i bruk for
å få ut musikken sin ut til et stadig bredere publikum.
Rune Grønåsen 20 desember 2008 |
