|
Trioen Ebon Tale kommer
fra utkanten av Stockholm, og har drevet på med sine egne greier i 6 år.
På denne tida har de fått gitt ut ep-en "Blanket skies", som
de slapp i fjor, og
singelen "Sit down", som lå i butikkene 24 mai i år, altså er den ganske fersk når dette
skrives. Frida, Alex og Mattias er totalleverandør av pakka si, de lager
og spiller alt selv, produserer det på sitt eget selskap, Dusklight
Records, står for booking av spillejobber selv og distribuerer
utgivelsene selv - og de gjør alt i sitt eget tempo. Ja, kanskje hadde
heller ikke denne singelen blitt spilt inn hvis det ikke var for at "Sit
down" er inkludert i soundtracket til kortfilmen "Ylva om natten", som
har premiere omtrent samtidig som singelen.
Ebon Tale har forandret stil på disse 6 årene, fra retningsløs pop til
et tyngre, støyende, monotont og ambient lydbilde, og det er den
elektriske gitaren til Frida som skaper dynamikken i musikken deres, som
skaper beat, dramatiske brudd og rasende organisk rock 'n' støy.
Det er to totalt forskjellige låter vi får høre på denne singelen. "Sit
down" er som en hybrid mellom PJ Harvey, Sugar og Sonic Youth anno "Goo".
Stemmen til Frida virker å være kjørt gjennom en overstyrt forsterker,
og hun river i med et energisk, rasende riff som holder låta samlet mot
alle oppløsningskrefter. Alle som liker skurr 'n' roll er herved
alarmert.
"This 6 year old feeling" er noe ganske annet. Instrumentalen tikker inn
på drøye 10 minutter og nesten halvparten av låta brukes til å bygge opp
et fundament. Det er en herlig sak det også, jeg har ikke
dårlig tid, så jeg nyter hvert sekund, for dette er deilig å høre på.
Tenker man seg dette live tenker man seg en og en person som kommer inn
på scenen, kler på seg sitt instrument, og når alle er på scenen blåser
de øreproppene ut av alle som har havnet på feil konsert.
Ebon Tale er
avgjort ikke alene om å spille slik musikk etter årtusenskiftet, nevnes
kan og bør Explosions In The Sky, Tortoise, Mogwai, Godspeed You Black
Emperor og norske Salvatore, men klarer de å utvikle denne greia si med
litt mer detaljrikdom så tror jeg sannelig de kan hevde seg i
eliteserien. Den store fordelen med Ebon Tale i mine ører akkurat nå er
det kompromissløse lydbildet, som er herlig selfmade, bråkete og lo-fi.
Når de er klare til å gi ut sitt første album - som de må gjøre snart synes jeg -
så kan de variere mellom kjappe rockere med Frida på skurrevokal, og
lange, ambiente postrock-verker med innlagt bråk. Det må jo bli bra. I
mellomtiden kommer jeg til å spille denne ofte.
Rock Engh Roll 20 juni 2004 |
