Rockeweb
 Plateanmeldelser		          
         
         
         
  #   A   B   C   D   E   F   G   H   I   J   K   L   M   N   O   P   Q   R   S   T   U   V   W   X   Y   Z   Æ   Ø   Å
El Caco
 From dirt
Black Balloon Records
Cd - 2007


 Rock Engh Roll 3 oktober 2007

 		Anmeldelse: 3 musikere. 3 instrumenter. Ett lydbilde. Lyden av tanks i et bibliotek midt i en ørken i tyrannosaurus rex' dager. El Cacos egen formel. Men det var før, slik er det ikke lenger. Nå er det et raffinert El Caco vi møter. Et utforskende og melodisk El Caco, dog fremdeles hardtrockende, som har gjemt mange snertne detaljer i lydbildet sitt, som ei kvinnelig kordame i låta "Crash & burn". Har det gått på bekostning av monstersoundet fra hine dager? Hvis ja, gjør det noe? Mens de tidligere demonstrerte stonerrock, bare antyder de nå at de kjenner til subgenren og viser deg at de kan hvis de vil. Men de vil ikke så ofte. For El Caco har slutta å spise feit mat, de har gått over til fisk, grønnsaker og frukt. Men det betyr bare at de har blitt sunnere og friskere. El Cacos nyutviklede motor er ikke lenger kun innstilt på oppbygging mot en eksplosiv titanutblåsning, bandet har nå stayerevne, de utbroderer riff, stemninger, melodier og bygger opp låtene på en mye mer musikalsk spennende måte enn tidligere. Det betyr ikke at det de gjorde tidligere var dårligere, bedre eller feil, men helt annerledes, og El Caco måtte gjøre det først. Hva som er ditt El Caco blir helt opp til deg å avgjøre, men vit at bandet fremdeles er et av de mest hardtrockende banda i bransjen, men det er mer metal og hardrock over dem enn seigt stonergroove, slik vi kjente dem fra kanonlåta "A nice day" fra "Solid rest".

"From dirt" er Lillestrøm-trioens 4. album, og de er et av landets jevneste. 3 av 4 album må regnes som norske klassikere innenfor hardrocksegmentet, og kanskje også debutalbumet "Viva" hvis vi er snille. Jeg er jo alltid snill veit du, så det blir full pott. Denne plata ble utgitt i mars, og da var trioen samla som hardpakka snø under skia, men når dette skrives i oktober gjør trommis Thomas Fredriksen sine siste konserter med bandet. Han slutter. Alene igjen blir duoen Anders Gjesti og Øyvind Osa. De finner nok en erstatter, men Fredriksen blir ikke lett å erstatte, og det har ikke noe med at han slår skinna hardere enn de fleste her i landet. På denne plata er han og de andre supersamspilte, etter ufattelig mange spilleoppdrag siste åra. Det sitter. Ikke minst koret har blitt oppgradert på denne 4.0 utgaven av bandet.

Det er låta "Beyond redemption" som starter rockoteket. En trommepiruett av nevnte Fredriksen innleder nok et kapittel i El Cacos platehistorie. Så dundrer de i gang med en helt vannvittig rå låt. kanskje den beste de har gjort. Og det mest sjokkerende er vel vokalen til Osa - det høres ut som om bandet har putta noen doser med Mew oppi gryta si. Det er et sånt sug, trøkk og driv at jeg blir sittende å måpe. Sjokkarta bra! Den samme effekten oppleves også i refrenget i låta "Love delayed"

"The ones remaining" er ikke mye svakere, men vi legger merke til snuoperasjonen fra stoner til metal. Det de startet på "The Search" for et par år siden er fullført på "From dirt". Men så var det detaljene da: hør på soloene til Gjesti for eksempel. Pedalen på gulvet kveiler seg nok av smerte når han bruker den for å lage den grumsete og vridde gitarsoloen midt inni låta. Hvis volumet ikke allerede var skrudd på max, ville jeg gjort det prompte. Så hopper vi over en litt anonym låt før vi kommer til låta "Solid rest". Plutselig befinner gutta seg i grungeland - med et poprefreng! Et skyv som kan sammenlignes med å ha 2 kilometer med Atlanterhav over seg stopper all diskusjon - El Caco er tilbake og har levert nok et album til å gråte gledesdråper av! Men vi er fremdeles bare omtrent midt i skiva da "Nervous breakdown hide & seek" sprenger nye grenser i El Caco-land. En relativt typisk El Caco-innledning blir småforvirra da refrenget er hva man kan kalle popmetall - yes!

Har du ikke fått nok foreløpig så får du mer av det samme med "Code red". Det er rett og slett kjempevanskelig å forstå hvordan de hele tiden klare å patentere nye feite kreative riff. Og denne gang i kombinasjon med erobrende refreng som planter seg mellom hjernebarken og veden. Her er det bare å skru opp lyd og digge vilt og uhemma med armer og bein til alle kanter i stua!
El Caco
 The Search
Black Balloon Records
Cd - 2005

Rock Engh Roll 23 september 2007

 Anmeldelse: Lillestrømlingene i El Caco bruker et par år på hver studioplate. I pausene jobber de knallhardt med å turnere land og strand rundt. Altså ingen pauser. Det hører vi godt på denne plata, for bandet er samspilt. Veldig. Litt historikk: "Viva", debutalbumet fra 2001, var meget bra! Så kom albumet som etter mange og lange lyttetokter har blitt et av mine ultimate favorittalbum, "Solid rest", fra 2003. Ikke bare fordi plata også ble gitt ut som en dobbel 10-tommer, men litt derfor også, men mest fordi plata er noe av det råeste som er gitt ut innen stonerrock ever. Trioen Anders Gjesti, Thomas Fredriksen og Øyvind Osa skrudde ampene på full guffe, dro ned tempoet en smule - og pøste på med neandertalermetal inspirert av lydene fra urtidens øgletramping. Monsteret var seigt, slimete, eksplosivt og blytungt som en pose med våt stein.

Jeg skulle egentlig omtalt trioens 4. album nå, men i hylla fant jeg bandets 3. album, som jeg ikke hadde skrevet noe om. Hvorfor jeg ikke har omtalt skiva tidligere aner jeg ikke, men det faller helt naturlig å skrive noen ord om "The Search" først, for albumet viser bandet fra en helt ny side. Obs, der slapp katta ut av sekken visst. Det er kanskje heller ingen hemmelighet at plata ble godt mottatt, de fikk for eksempel "Alarm-prisen", "Grammy" og andre gjeve utmerkelser innen metal-kategorien, men plata fikk også pepper. Slik er det gjerne når band foretar en kunstnerisk snuoperasjon. El Caco følte seg nok ferdig med den seige monstermetalen og var lysten på noe nytt - ikke minst fordi det i bandet var helt soleklare melodiske talenter som ikke hadde kommet helt til sin rett foreløpig.

Stonerrock pleier å sitte ganske fort, og jeg tror noen anmeldere gikk i den fella at når "The Search" ikke satt med en gang så avfeide de skiva som makkverk. Dem om det. Jeg er kanskje treg til å anmelde, men jeg hører på den annen side platene mange ganger før jeg skriver noe, og med "The Search" er det ganske vesentlig for å forstå platas iboende genialitet. Det spesielle med "The Search" i forhold til de to forrige utgavene av El Caco er at monsterriffa er tuna noe ned i forhold til melodisk nerve - kall det gjerne en tilnærming mot popmusikkens idealer - som ikke har vært tilstede i bandets tidligere bravader, og det ligger ikke i vannskorpa, men du må dykke litt under overflaten for å finne det. Med andre ord: du må høre på skiva noen ganger for å fatte hva de driver med.

Selvfølgelig kan du mislike det. Selvfølgelig kan du elske det. Jeg tenker sånn at de har allerede laget et vannvittig bra stoneralbum, så hvorfor ikke utvikle seg videre. Ikke fordi de må, av salgsmessige grunner, men sikkert derfor også, for de solgte ikke altfor mange plater må vite, men mest fordi de følte det var riktig - og det hører vi. De er profesjonelle til fingerspissene og lyden er feit og krystallklar. El Caco er ikke lenger et stonerband, men har funnet sin plass i metaltreet som ikke er overfylt, for det finnes faktisk ikke så mange band verken her hjemme eller der ute som spiller så knallhard metal med så mye pop-ingredienser som El Caco. La meg skyte til at det melodiske ikke har kommet på bekostning av det tunge øset, men som et tillegg. Og la meg også i rettferdighetens navn skyte til at det ikke er alt som fungerer optimalt, som metalballaden "Dislocated". Den blir litt daff, og den henger liksom ikke helt sammen.

Men plata starter med en låt som automatisk trekker hånda mot volumknappen. Her må det spilles høyt! "Someone new" er horribelt bra og sørger for at skiva får en kickstart. De som har sett El Caco live vet hva slags trøkk disse tre gutta er i stand til å servere. Jeg synes de klarer å overføre dette trøkket til "The Search". Mye av æren for det skal selvsagt guttenes eget Sound Riot Studio ha, og ikke minst bandets svenske maestroprodusent Daniel Bergstrand, som tok vokalproduksjonen med seg tilbake til Sverige, og sånn sett ga bandet en ekstra pluss i tillegg til trøkket og variasjonen som gir "The Search" noe de to første platene ikke hadde.

På låt nr. 3, "Underneath", hører vi El Cacos nye suksessformel: fullt metaltrøkk, en glimrende melodi med popschwüng, og sist, men ikke minst, et vokalarbeid som El Caco ikke har vært i nærheten av tidligere. Tja, jeg kan vel allerede fastlå, som de fleste som har lest så langt har oppfatta, at jeg liker denne plata veldig godt. Om den er like bra som "Solid rest" er nesten umulig å avgjøre, for de er så forskjellig. Kanskje liker jeg "Solid rest" bedre fordi jeg har den på en dobbel 10-tommers vinyl? Når alt kommer til alt så er jeg egentlig en jævla primitiv skapning som elsker rock - that's all!
El Caco
Solid rest
Black Balloon Records
Dobbelvinyl 10" - Cd - 2003
 El Caco: Trio dannet på Lillestrøm i 1998. Medlemmer: Anders Gjesti, gitar - Thomas Fredriksen, trommer - Øyvind Osa, bass, vokal, tekster
Gjestemusiker: Örjan Örnklo, spacegitar (Space station)
Genre: Norsk Stonerrock - Stonermetal
Låter: Side A: Marionette - The Small hours - H.A.H / Side B: Blind no more - Mrs. Coma / Side C: Get up (on the sidewalk) - Space station - Please be sad / Side D: A nice day - No regrets - Suffocate
I Rockeweb: 2003 - 00-tallsrock - Klassiker - Metal - Norsk - Stonerrock
Webreferanser: El Caco - Black Balloon Records

"Solid rest" er den etterlengtede oppfølgeren til den allerede klassikerebefengte debutskiva "Viva" fra 2001. El Caco fra Lillestrøm er bare en trio, men lyden de produserer er så massiv at de i praksis høres ut som en busslast med orkaner som treffer deg i front og blir liggende å rumle på fullt trøkk et sted i mageregionen. Jeg møtte lydveggen til hardtarbeidende El Caco første gang på Rjukan Rockfestival 2001, "Viva" er forlengst spilt høl i, jeg har sett hvordan bandet har vokst seg store i Europa i løpet av et par korte år - nå er jeg mentalt klar til å motta "Solid rest".

Den nye skiva er - ikke overraskende - mer av det samme. Vi snakker om stonerrock, med klare referanser til flere av kongene innen metal, som Black Sabbath, White Zombie, Blue Öyster Cult, Monster Magnet, Kyuss, Fu Manchu og Soundgarden. I mengden av solide metalband har El Caco likevel klart å utvikle et originalt sound, basert på tunge titanbelagte Sabbath-riff, gode dynamiske melodier, og et hamrende kompakt driv. Det er en makeløs vitalitet og et enormt spillesug i dette bandet, man kan bare lure på hvor de får energien fra. Og selvsagt er det ingen ulempe at skiva er gitt ut på vinyl, en sinnsykt herlig überfet dobbel 10tommer. Her det bare å nyte!

"Solid rest" - med det utrolig coole coveret (omslaget over er cd-coveret) - har blitt en verdig oppfølger til "Viva". Den har mange magiske øyeblikk, den er jevnere enn forgjengeren, med "Marionette", "The small hours", "Please be sad", "Mrs. Coma", "A nice day" og "No regrets" som de hårfint beste. Over disse troner massive "Blind no more". Spill den så høyt anlegget ditt tåler, og føl hvordan rockvibrasjonene fester seg i restene av navlestrengen. Låta er en bekreftelse på at tungrocken lever i beste velgående - den er seig, voldsom, melodiøs og resolutt - den kunne vært alle stonerlåters kjødelige opphav.

Rock Engh Roll 31 desember 2005