|
Jeg begikk
en kardinalfeil første gang denne ble kommandert til å snurre i heimen.
Det var ikke sånn musikk El Corazon spiller jeg trodde jeg ville få
høre, for El Corazon - som betyr "hjertet" på spansk - var overhodet
ikke tungt, skranglete eller støyende.
Derfor ble jeg skuffa, og lot skiva ligge - lenge. Hvorfor jeg trodde
det skulle være slik har jeg allerede glemt.
Etter at millioner av liter vann hadde rent tilbake i havet tok jeg frem
igjen skiva, og resultatet ble denne gang helt annerledes. Det gjelder å
justere inn hjernen på riktig frekvens.
El Corazon er fra Halden, som mange andre gode rockeband har vært, for
eks. The Young Lords og Saturday Cowboys, og lydstudioet Athletic Sound har et stempel det
står "kvalitet" på i panna.
El Corazon ble stiftet i 2001 av Freddy Holm og Ronald Prang, men har
siden lagt på seg ca. 300 kilo, slik at besetningen i dag teller hele syv
personer. Morsomt at de har blitt flere, særlig fordi de bruker mange
forskjellige instrumenter, som cello, pedal-steel, fløyte, blåsere og banjo. Produsent Kai Ø. Andersen har nok stått
på fælt. Resultatet har nemlig blitt overveiende fremragende, men man må ta seg tid til å høre på
det noen ganger før den sitter, som med de fleste gode skiver. Gjør man
det vil man for eksempel legge merke til at tekstene
tidvis er riktig artige, som i "God in the yellow pages".
"I found God in the yellow pages, as a tailor - "I found God in the
yellow pages,
as a healer, a big time dealer"
Er det måker vi hører i bakgrunnen tro?
Lydbildet generelt er ganske elegant og...kanskje en ørliten tanke for polert. Jeg for min del synes
kanskje det er platas lille svakhet, men nå har det seg slik at jeg
liker det litt skranglete og lo-fi, så det skal ikke brukes mot noen som
vil ha "pen" lyd. Og etter noen gjennomspillinger så virker det ikke så
polert likevel. Mange av melodiene setter seg ordentlig godt fast i
hoderegionen etter hvert også. Enkelte av melodiene er helt enkelt
fantastiske. Ikke rart at selveste Fairport Convention har fått sansen
for bandet.
Åpningen "Empty V band" minner meg litt om Gene Pitney fra 60-tallet. En
ganske orkestrert sak med blåsere og fløyte. Ikke min favoritt, men
imponerende likevel.
"Karma" er en av de nevnte fantastiske låtene. En særdeles vakker låt som
sikkert er litt av en livefavoritt. Selv om den er litt trist så blir
man glad av den.
Tristere skal det bli, og enda vakrere. "Aberdeen" kunne vært en McCartney ballade fra 1968. En nesten ufattelig flott sak, fullkomment
arrangert, og duellen mellom banjoen og den akustiske gitaren i
mellomspillet viser hvor dyktige musikanter El Corazon har blitt også.
I "Casablanca" er vi i taffeljazzland på 40-tallet. Avgjort ikke min
greie.
De som har hørt og elsker "She's a lady" med Peter Skellern vil også
elske "Beggar and the driver". En hyperfin låt!
"Forever stay" har nesten identisk åpning som "Star of Bethlehem" med
Neil Young. Også det er en veldig bra låt, denne gang i skranglecountryklær.
De som liker Tindersticks, Tom Waits eller Jan Garbarek liker nok
"Evelyn said". El Corazon har på kreativt vis klart å lage en låt som
minner om alle tre, i små doser.
"Mr shallow" og "Erica" er låter som har en raskere takt, men jeg får
ikke helt tak i dem, jeg synes de er litt rare. Førstnevnte hadde gjort
seg på et teater eller en i en musikal.
Ikke vet jeg om inspirasjonen til "Sleep" er hentet fra sistesporet på "The
White album", men ligner gjør det. Selv om de tre siste låtene ikke
er helt min greie, samt "Casablanca", så er jeg meget lykkelig over å ha
blitt kjent med dette bandet. Hvis de skaper så mange gode vibber live
som det går rykter om så må jeg kanskje få rota meg til å se dem på en
scene også. Joda, dette er en plate gitt ut av et band på veg opp og ut.
Rock Engh Roll
desember 2003
|
