El Cuero
A glimmer of hope
Gravel Road Music/Indie
Cd
-
Vinyl
-
2008
 |
El Cuero:
Tommy Reite, bass
-
Øyvind Blomstrøm, gitar, pedal steel, sang -
Håvard Takle Ohr, trommer, sang
-
Brynjar Takle Ohr, gitar, sang
Genre:
Norsk Rock
-
Countryrock -
Gitarrock -
Americana
Låter:
The Road goes on
-
A glimmer of hope
-
Dreary sundays
-
When the lights go out
-
To build a home
-
This town
-
Are you listening
-
These times
-
Lights up the river
I Rockeweb:
2008
Webreferanser:
El Cuero
-
På
MySpace
 |
En vet ikke hva man har før
en mister det, og en vet ikke hva man har ønsket seg før det plutselig er
der og er det man har savnet lenge. Neil Young har vært rockens store sønn
for meg siden jeg var tenåring. Spesielt når han og Crazy Horse skrudde
ampene på max og lagde monumentale gitarrockere som varte till' the
morning shines. Hvor ofte har jeg ikke stått på et bord midt på natta og
grått av glede og spilt luftgitar til Youngs elektriske utladninger. Hans
episke landemerker er i en klasse for seg i rocken, ikke minst fordi han
også er en låtskriver av rang, men etter "Ragged glory" i 1990 har hans
storhet bare vist seg frem i korte glimt (da later vi som om vi har glemt
enorme "Sleeps with angels" fra -94), og selv om gitaren hans har
frest titt og ofte så har den typiske Young-melodien som rører på noe inni
deg og som setter seg fast i ryggmargen blitt sjeldnere og sjeldnere vare
fra kong Young. Så kommer El Cuero, og de har kommet for å hente rocken
med hjem!
El Cuero er en kvartett fra Kristiansund/Oslo som startet opp i 2005 med
brødrene Håvard og Brynjar Takle Ohr på henholdsvis trommer, gitar og
sang; med Tommy Reite på bass og Øyvind Blomstrøm på gitar og pedalsteel.
Debutalbumet slapp ut for et år siden og fikk euforiske kritikker og ga
undertegnede ståpels ved avlytting. Rå gitarrock spilt på Neil
Young-metoden tilsatt positivt ladede partikler hvor brorparten av atomene
besto av Hellbillies-vokal og glitrende americana-melodier som Gram
Parsons ville ha hoppa opp av grava for å kunne satt navnet sitt under.
Likevel, jeg var ikke forberedt på at de skulle overgå den godbiten så
tidlig, men allerede andre gang ute er de på plass med et mesterverk. Med
Hellbillies-medlem Lars Håvard Haugen med som arrangør og produsent har de
definitivt funnet sitt sound, og de har skrevet låter som tangerer Youngs
"Love to burn" og "Days that used to be" fra nettopp "Ragged glory", i El
Cueros egen variant, blandet med melodikraften i Hellbillies finere låter,
som "Baka ein stein" og Må eg?"
Musikkjournalister skriker etter band som gjør noe revolusjonerende, men
ser ofte ikke skogen for bare trær, de tar seg ikke tid til å lytte, jeg
blir rett og slett forbanna når Dagbladet lander skiva på terningkast 3,
det er rett og slett en skandale! El Cuero er en liten retrorevolusjon. De
lager noe som har vært der hele tiden, men gjør det så bra at det føles
som en revolusjon likevel. For El Cuero har latt seg ryste av grunnvollene
i rocken, de har gått tilbake til røttene, den gang rocken var ærlig,
jordnær, rå, spontan og sjelfull, da den gode melodien var nødt til å være
fundamentet i låta. Med det som utgangspunkt har de fargelagt låtene med
pedalsteel, piano og utvidede gitarworkouts, og ikke minst grøssende fin
koring og vokalharmonier i toppklasse, i beste Hellbillies-tradisjon. Det
er ikke bare Young og Hellbillies disse gutta fortjener og bli
sammenlignet med, vi kan dra frem The Byrds og The Band også, når det
gjelder countryrock-referansene. Litt på referansesiden, bortsett fra Neil
Young bør du også sjekke ut den elektriske utgaven av Lou Reed (New York)
og Youngs etterfølgere, som for eks. Eleventh Dream Day (El moodio) og Yo
La Tengo (I can hear the heart beating as one).
Det er likevel Neil Young som er mentoren til El Cuero. Etter en kort
trommeinnledning er Young-gitaren på plass. "The Road goes on" er seig og
lang som et godt år. Det er klassisk rock. Hvem av de to gitaristene som
spiller solo på de forskjellige låtene aner jeg ikke, forhåpentligvis
begge, men uansett så har vedkommende funnet nøkkelen til det melodiske
hjertet som finnes dypt inni enhver elektrisk gitar. Det høres kanskje
enkelt ut, men det er få som får det til, slik Young gjør, nemlig å få
gitaren til å synge som en vakker stemme. Det er så mye melodi i
gitarspillinga til El Cuero. I tillegg spraker gitaren illevarslende til
tider, med feedback, fuzz, dissonans og ildkulene står ut av høyttalerne.
Jeg kan vel ikke gjerne beskrive hver låt i detalj her, men det veksler
mellom raske og seige klassiske rockekraftverk og regelrette
countryrockere og countryballader, som den übervakre "To build a home", og
alle er servert med stor patos og spilt av håndverkere i faget, i tillegg
får vi en pianodrevet ballade, "These times", som legger ytterligere trykk
på tårebeholderne bak øyet. Så jeg avslutter denne omtalen med å beskrive
to låter som jeg var nødt til å klype meg hardt i armen for å skjønne at
virkelig ble spilt av El Cuero. Som ung hadde jeg nemlig den tradisjonen
før jeg gikk på skolen at jeg spilte gjennom Youngs "Like a hurricane", "Cowgirl
in the sand", "Down by the river" eller "Cortez the killer", og gjett
hvilke låter "Lights up the river" og "When the lights go out" ligner på?
Svaret ditt er helt sikkert riktig, og da vet du hva som venter deg når du
kommer hjem fra bytur med El Cueros nye doble vinylplate! Soloutbruddene
på disse låtene er så gigantiske at jeg knapt tror det jeg hører, og det
tar ikke slutt; det bygger seg opp, eksploderer, lar deg hvile litt, før
det rumler og skriker i strenger igjen for til slutt å etterlate deg som
en sekk på gulvet. Mine damer og herrer: El Cuero!
A classic soon to be - still rockin' in the free world! |
El Cuero
El Cuero
Indie
Distribution
Cd -
2007
|
|
Hvorfor er det sånn at enkelte plate anmeldere mener at et hvert nytt
band som gir ut et album absolutt må ha et eget sound som gjør at de
skiller seg ut? Må alle nye band på død og liv finne opp sin egen
sjanger, holder det ikke at de skriver dritbra låter og at de framfører
dem på en fantastisk måte med autoritet og forståelse for musikken?
Her
er min mening, El Cuero har et sound, de spiller countryrock, og de gjør
det jævlig bra! Det er jo slettes ikke alle som kan skryte av det, så
det bør jo strengt tatt holde i massevis.
El
Cuero er fra Oslo/Kristiansund, de startet opp for fullt i 2005 og
består av de to brødrene Brynjar (Gitar, vokal, piano & munnspill) og
Håvard Takle Ohr (Trommer), Tommy Reite (Bass) og Øyvind Blomstrøm
(Rytme gitar, pedal steel, orgel og piano).
Når
de skulle begynne spille inn albumet så insisterte de på å spille den
inn live i studio, dette var for øvrig noe produceren sterkt fra rådet,
men bandet klarte til slutt å presse gjennom viljen sin. Resultatet er
et rocka og sårt lydbilde som er milevis unna all glatt og kjedelig
Nashville country, noe de skal være veldig fornøyd med, for dette høres
akkurat så ekte ut som denne type musikk skal gjøre.
Her får vi servert 10 låter som hører hjemme i
samme landskap som Neil Young & Crazy Horse, Uncle Tupelo og tidvis også
norske Hellbillies. Det er da spesielt vokalen som på noen av låtene kan
minne om Hellbillies, gitaren på sin side er som fostret opp av Neil
Young selv. Gjennom hele platen, og spesielt den 12 minutt lange ”Did I
know you”, får vi servert instrumental partier med gitar soloer som far
selv ville vært stolt av. Andre låter som burde nevnes er den rocka
”Hate will get us nowhere” og den flotte forføreriske ”I hate myself
(for loving you)”. Sistnevnte kan du se video av på
www.el-cuero.com, ellers er bandet også å
finne på Myspace hvor du kan høre noen av låtene fra albumet.
Det
er altså ikke mye negativt å si om dette albumet, men hvis jeg skal være
pirkete så må det være at den foreløpig ikke er kommet ut på vinyl. Det
er egentlig bare å ta av seg hatten for El Cuero som har laget et så
proft, stilrent og flott debut album, om den fortjener et klassiker
stempel er litt tidlig å si, det må nesten bare tiden vise.
Espen Fredriksen 25 september 2007 |
|
