Hovedside

Etter en tid satt Kay en annonse i avisa. Han ville starte et band og trengte noen folk. Resultatet ble jo da El Kayenne. Kay Kittelsen er ikke den som sulter foran brødboksen, så han hyra inn en gammel svirebror til å produsere plata til bandet også. Han hadde vært med på Kays første solo-ep, "Keeping pets", heter Rasmus Nord, og er også kjent for å inneha rollen som bassist i bandet Amulet.

Så hva er det disse velkledde vesttelemarkingene og bygutten har å by på? For skøy så kaller bandet musikken sin for elektrifisert gourmetlapskaus, all den tid to av gutta er kokker og de to andre er elektrikere. Et annet utrykk som er brukt er sirkusrock. For min del kan vi bare kalle det rock. Enkelt og greit. Men bandet spiller såpass hardt at de også kan plasseres i hardrockbåsen, de er for eksempel ganske grønsjy av seg, der de minner om tidlig Pearl Jam. Det er jo ikke det verste bandet en kan ligne på. Men El Kayenne har så mange kvaliteter å spille på som gjør de til et av de mest spennende nye norske bandene jeg har fått på plate i år - og da later jeg som om jeg ikke har hørt dem i Bø eller på Rjukan Rockfestival.

Vokalen til Kay Kittelsen er bandets viktige ansikt utad. Han har en kraftfull rockestemme, han har fraseringer, trøkk, variasjon, og han uler, hvisker og rasper alt ettersom det passer inn i låta. I tillegg får vi servert rivende gitarsoloer, nytrakta riff, et pottetett komp, funky rytmer og delikat koring, alt i den gode melodis ånd. Alle låtene er verdt å få med seg her, men kanskje liker jeg den siste låta best, den 4 minutter lange drageren "The Avenger". Det er en utrolig sugende og funky sak som viser at alle bandes medlemmer har noe å tilføre i låtskriverfasen. "Union Ep" er en glimrende ep!