Det
finnes heldigvis band i verden som fremdeles lager lo-fi, skranglete,
seig og gitarbasert rock. Fra de startet
opp på begynnelsen av 80-tallet har Eleventh Dream Day vært
leverandører av slik type musikk. De har fremdeles ikke skuffet, selv
om de på slutten av 90-tallet la om stilen litt til fordel for et litt
mer sofistikert og eksperimentelt lydbilde. Nå er de imidlertid tilbake
på sporet og har så vidt jeg kan høre levert sitt beste album siden "El Moodio" i 1993.
Denne plata er likevel ikke noen kopi av tidligere album.
Ting har skjedd med bandet i løpet av 90-tallet som har satt varige
spor. Flere av gruppas medlemmer har jobba med andre prosjekter. Det
viktigste er selvsagt bandet til trommis og keyboardist John McEntire og bassist Douglas McCombs.
Deres Tortoise vil for all fremtid bli
stående igjen som en av 90-tallets viktigste og mest revolusjonerende
band. Bandet lagde en musikalsk lapskaus som fungerte optimalt, og som
var med på å legge grunnlaget for genren postrock.
Med
sekken full av inspirasjon og entusiasme etter flotte anmeldelser har
man samlet sammen gamlegjengen og gitt ut et nytt 11th Dream Day-album. Dette er
gitarrock så bra som det kan bli, og de som mener at bandets tidligere
album er blant rockens bedre, kan uten tvil i sjela rase avgårde til
nærmeste oppdaterte platesjappe.
Åpningssporet "Stalled parade" er en typisk låt fra bandet. En vegg av overstyrte gitarer, en hyggelig melodi, og langsomt
tempo. "On ramp" er en Tortoise-aktig instrumental som virker som en
delikat forrett til den briljante "Interstate".
Det er likevel midtpartiet på plata som imponerer mest. På "Valrico74" er det bandets kvinnelige medlem, Janet Beveridge
Bean,
som er sjefen. En lang halvakustisk sak som kunne vært tatt rett ut av
Neil Young's "Everybody knows this is nowhere". Et surt gammelt Pink
Floyd-orgel spriter opp låta og gjør den til platas yndlingslåt for min
del.
Young's skygge henger over bandet under innspillinga av neste låt
også. "In the style of..." åpner med et gitarspill som river
proppen ut av ørekanalene, og de tangerer The Pixies i bakvendt gitarspill.
Så kommer det en lang seig drager av en gitarbelagt øs-pøs låt. Slik fortsetter neste låt... og neste... og
neste... osv. Eleventh Dream Day er nok et av de mest undervurderte av
de store amerikanske gitarrockbanda som startet opp på 80-tallet, det
vil si undervurdert av den store massen av platekjøpere som vanligvis
digger gitarrock, men for oss som liker sær og vridd rock er det å
tilbringe kvelden med en Eleventh Day Dream-plate bortimot det nærmeste
man kan komme den altoverskyggende lykke, den skakke altoverskyggende
lykke.
Rock Engh Roll 13 januar
2006 |
