Haakon Ellingsen
The Plum album
Termo Records/Tuba
Cd
-
2008
-
På
MySpace
Rock Engh Roll 20 mai 2009 |
Anmeldelse:
Haakon Ellingsen har gitt ut en veldig bra plate. Igjen. Kanskje sin beste
så langt. Haakon Ellingsen? Hvis du ikke er veldig godt bevandra i norsk
pophistorie er nok navnet ukjent. Kanskje du kobler navnet sammen med en
låt eller et minne hvis jeg sier at han var låtskriver i bandet The Last
James. I 1996 ga de ut albumet "Kindergarten", som av noen er regnet for å
være tidenes femte, ja kanskje tredje beste popskive gjennom tidene.
"The Plum album" inneholder selvsagt plommepop. Du veit åssen det er å
spise en plomme; du biter forsiktig på noe som ser veldig fristende ut, og
plutselig eksploderer det i smakfulle safter og plommekjøtt. Dette er
skjør pop, muntert og melankolsk på samme tid, litt folky, litt
psykedelisk, litt progressivt, som av noen smarte mennesker kalles
barokkpop.
Fremdeles er det nok litt vanskelig å forestille seg hvordan Haakon
Ellingsen høres ut. Det bor mange utrykk i Haakon. Hadde jeg ikke visst
bedre ville jeg trodd dette var en slags greatest hits-samling med
poplåter som aldri nådde så langt at de ble hiter. Altså ganske typisk for
den virkelige gode popen. Med på den fiktive plata er Richard Hawley,
Brian Wilson, Paul McCartney, Supertramp, Family, Scott Walker, Ed
Harcourt, Electric Light Orchestra, Gerry Rafferty, Rufus Wainwright, vår
egen Frode Fivel, Blur og Pulp.
Haakon benytter seg selvsagt av litt hjelp fra gode venner: Ketil Einarsen
og Erik Johannesen fra Jaga Jazzist, Brynjar Dambo fra White Willow/Okasa,
Henning Sandsdalen fra Hanne Hukkelberg, Gaute Storsve fra Ignore, Sigrun
Eng, Leif Ovesen, Øystein Hvamen Rasmussen og ikke minst Lars Pedersen,
hans gamle kollega fra The Last James og mannen bak When.
Haakon Ellingsen har virkelig vært en tur inni poparkivet og høstet
inspirasjon, men har laget et knapt dusin nye, friske låter for
anledningen, så noe samleskiva fra popens historie er det altså ikke, men
det kunne vært det, for låtmateriale glitrer fra første låt, fra den
nydelige Beach Boys-draperte "Sunshine girl", til siste låt, "The Sky
police", en låt som forteller oss at Ellingsen også har fulgt godt med når
den britiske popbølgen med band som Blur i spissen herjet på 90-tallet.
I mellom de låtene får vi høre et rikt antall med plommesøte pianobaserte
kremlåter, mikset sammen med en hel kurv med smakfulle popfrukter fremført
av en frukthage med instrumenter og honningstemmer, som akustiske
"Charlie", en låt som handler om Charlie Chaplin, en hyllest faktisk, og
låta Paul McCartney aldri rakk å skrive før Ellingsen gjorde det: "100
years ago".
Ellingsen fortsetter der han slapp på "Bounty" i 2005, og legger enda
flere delikatesser i kurven. Har han nådd toppen nå, eller kommer det en
klassiker om en tre års tid, og blir det da en soloplate, en The Last
James-plate, en Gramophones-plate, eller en Haakon & The Popular
Musicians-plate? Her står spørsmålene formerlig i kø, i mens koser vi oss
med "The Plum album". |
