Enola består av vokalist Hanne Abrahams, Kenneth Mulvad på keyboard, Jesper Kirk på trommer, Max Kirkeby på gitar, og låt og tekstskriver Mads Holm på bass. Bandet fra Holstebro er gode og rutinerte musikere, og jeg vil spesielt trekke frem Hanne Abrahams rolle som vokalist og frontfigur. For disse skoene fyller hun godt, hun synger med kraft og intensitet, og har et autoritært særpreg i stemmen som gjør at man hører etter hva dama har å si. Når jeg tenker etter synes jeg hun høres ut som en blanding mellom Tina Turner, Debbie Harry og Courteny Love. Selv om denne sammenligningen ser temmelig tåpelig ut på dataskjermen, er det faktisk en god beskrivelse av stemmen til Hanne Abraham.

Bandet spiller melankolsk drivende pop/rock ala Garbage, og dynker sangene med pompøse keyboardmelodier. Av og til toner de ned sakene med rolige akustiskgitar drevene låter. Akkurat det skulle jeg ønske de ikke gjorde, for på låter som den svulstige ”I Need To Remember” synes jeg bandet vasser i så mange håpløse klisjeer i form av synth-strykere og vokalonani at det grenser ned til melodi gram prix nivå. Jeg synes bandet når sitt høydepunkt på den småfunky rockeren ”Again and Again”. Der bruker de soft-loud-dynamikken for alt det er verdt, noe som resulterer i den beste lytteropplevelsen på denne plata.

Det virker som låtskriver Mads Holm ikke har gjort annet enn å gå inn og ut av jævlige kjæresteforhold, da løveparten av låtene handler om å ønske at ekskjæresten skal komme tilbake. Det er ikke det at jeg krever høylitterær poesi i melankolske rockelåter, men jeg synes tekstene blir for svake og for like temamessig. Ta for eksempel en låt som ”The Healing”, en helt grei låt som dessverre blir ødelagt av strofer som:

”I still want you
I simply want you
Just wanna hold you and hug you
Because I simply need you.”

Eller i låten ”Love Story”, der vi blir servert tekstlinjer som:

”I’ve got no one to help me, to hug me and hold me and kiss me”

Det som redder plata fra totalhavari er tøffe rockelåter som ”I Wanna Live Not Just Stay Alive”, som har et godt hitpotensial, tidligere nevnte ”Again and Again”, og Hanne Abrahams markante stemme. Ellers synes jeg plata blir for pompøs, ensformig og tekstmessig enkel. Men musikksmak er som kjent en så personlig sak som det går an å være, og det er sikkert mange som finner glede i Enolas debutplate, men i mine ører er dette en helt ok plate, men ikke noe mer enn det.

Simon Vardehaug Nordås 13 mai 2006