Først og fremst minner The Estranged fra Portland, USA, meg om Greg Sages Wipers, The Cure, Wire, en smule The Clash og diverse punk-, og new wave band fra det glitrende åttitall. Man slipper å lete etter melodiene på Subliminal Man. Man slipper også å ergre seg over påtatt 2010-coolness. Først og fremst spiller The Estranged tilsynelatende enkel, men likevel allsidig punkrock. Med relativt springende inspirasjonskilder som The Cure og Wipers, klarer bandet å lande en helt egen 80´s-retro sound som lyder særdeles ”genuin”.

Det er ikke derimot sagt at den, etter hva jeg kan høre, erkebritiske vokalen, er et musikalsk triks bandet benytter seg av for å fremheve sin forkjærlighet for f.eks. The Cure, men det funker. Det faktum at bandet aldri finner på noe nytt, men spaserer i behagelig tempo langs tidligere, og nå svært så godt bevandrete, musikalske stier, er heller ikke noe problem. For dette gjøres nemlig med overbevisning, og når låtene er så gode som her og gitaren så deilig altoppslukende, spiller det egentlig ingen rolle om faktum skulle være at the Estranged viser seg å være de største svindlerpunksa i bransjen.

The Estranged består av, hvis min kilde stemmer, medlemmer fra band som WarCry og Lebenden Toten. Estranged må være deres melodiøs-pøse unnskyldning for å ha det moro. Det hadde vært vanskelig å gjette seg til at de to nevnte banda skulle ha noe med The Estranged å gjøre, på noen som helst annen måte. Men intensiteten fra de nevnte henger i alle fall igjen på the Subliminal Man.

Har du sans for litt åttitallsretro, post-punk og new wave, eller kanskje bare lurer på om jeg er full av piss når jeg trekker inn en hedersmann som Greg Sage i omtalen av dette bandet, burde du sjekke ut The Subliminal Man. Hvis du i tillegg kan nikke gjenkjennende til Masshysteri, Jay Reatard og Red Dons, bør du ikke nøle.