Falkenbach
Heralding -
The
Fireblade
Napalm Records
Cd
-
2005
Rock Engh Roll 15 februar 2006 |
Anmeldelse:
Falkenbach er hjernebarnet og enmannsprosjektet til den tysk/islandske
skalden Vratyas Vakyas. "Heralding - The Fireblade" er hans fjerde album
under navnet Falkenbach. Hans forrige album ble gitt ut i 2003 og het "Ok
nefna tysvar ty". Disse to platene er gitt ut på labelen Napalm Records,
som har spesialisert seg på subgenrene folk metal og viking metal.
Falkenbach, som gjør alt på denne skiva, tilhører genren
viking metal, en genre jeg vet minimalt om. Har bare vært borti
Haugesundbandet Einherjer av den slags musikk tidligere, og jeg håper det
bandet er en verdig representant for genren. Men hvis Falkenbach er en verdig representant for genren har jeg
problemer med å fatte at noen orker å høre på den slags, for i mine ører
er "Heralding - The Fireblade" en patetisk dårlig plate.
Dette skal altså være viking metal, det står det også i presseskrivet, og
det er en genre som skal være nært beslektet med folk metal. Men jeg hører
ikke mange folk-elementer her. I alle fall ikke av nordisk herkomst.
Derimot er det ting som bringer tankene tilbake til middelalderen, og vi
hører synther som etterligner middelalderske toner. Men jeg assosierer
ikke et pompøst og symfonisk lydbilde med masse daterte 80-talls-synther
og glatte gitarvegger med vikinger og folkemusikk.
På sitt verste høres Falkenbach ut som en gjeng med øldrikkende og
syngende machofjols under ølfestivalen i München. Melodiene og vokalen -
spesielt den tragikomiske koringa - på denne plata er noe av det verste
jeg har hørt, jeg synes det er latterlig, og melodiene minner om den
bakgrunnsmusikken man hørte på de første tv-spillene på Super Nintendo,
som "The Lost vikings". Synthen er på enkelte av låtene faktisk så puslete
og trudeluttaktig at det ville passet bedre inn i barne-tv.
Men alt er ikke like ille, noe er litt bedre enn det verste jeg har hørt.
Spesielt på de låtene hvor Falkenbach har tatt av seg ompa ompa-uniformen
og synger black metal og låtene går i typisk black metal-leie er det ting
på gang. Lydbildet ødelegger likevel det som kunne vært litt interessant,
livløst, iskaldt, polert og pompøst som det er. Og selv om det er aldri så
glattpolert så er lydkvaliteten faktisk grøtete og klarer i liten grad å
bidra til at detaljer kommer til sin rett. |
