Fighterpilot
Between homes
and travels
How Is Annie Records
Cd
-
2007
Rock Engh Roll 27 desember
2007 |
Anmeldelse:
Fighterpilot er et
duoprosjekt som ble påbegynt i 2002 av Morten Samdal og Anders Kojen.
Samdal, heretter bare kalt Morfar, var da trommis i nå oppløste Youth
Pictures Of Florence Henderson, og i Rest Of My Life, hvor Anders Kojen
spilte gitar og sang, og det gjør han fremdeles. Disse to podene fikk i gledesrus
i fylla lyst til å gjøre noe
annerledes sammen og resultatet ble altså Fighterpilot. Noen av låtene til
duoen har liggi ute på nett en stund, og er derfor ikke noen nyhet for
ihuga fans av How Is Annie Records-musikk, som med åra har fått en ganske
tydelig signatur.
Indielabelen har ventet med å gi ut stoffet
til den rette anledningen, det er vel lett å tenke
seg at duoen ville vente med å gi ut denne plata til de hadde nok
materiale til å fylle en cd, og det har nok tatt tid i og med at spesielt
Morfar har vært usedvanlig aktiv de siste 5 årene. I tillegg til å jobbe
med sin egen elektroniske solokarriere, har han vært, og er fremdeles, trommis i geniale Build Nest, Sleep, som har blitt min lille favoritt hos
How Is Annie Records, som Morfar også var med og stiftet.
Med
Fighterpilots forente krefter, med en Morfar som har en kreativitet og en
musikalsk spennvidde i alt han foretar seg som kun stoppes av at døgnet
har 24 timer, og en Anders Kojen, som har vist sin melodiske teft og dyktighet på de
klassiske rockeinstrumentene tidligere i Rest Of My Life, så burde alt
ligge til rette for en spennende musikalsk oppvisning i skjæringspunktet
mellom postrock og ambient, som er den musikalske båsen jeg synes
Fighterpilot passer best inn i.
"Between homes and travels" er kanskje mer enn noen annen plate
i hia-universet en eksperimentell lek med lyder og
instrumenter i et musikklaboratorium. I tillegg til ordinære instrumenter
hører vi snutter spilt av støvsugere, eggdelere og gamle stoler, og de som
har begynt å kjenne Morfar gjennom noen innspillinger vet at han aldri er
mange meterne vekk fra en synth han kan skru og vri på. Litt stygt sagt,
eller pent kanskje, alt ettersom øret som hører, så kan man si at Anders
Kojen har laget 8 fine låter, og så gjør Morfar alt han kan for å
filleriste dem til det ugjenkjennelige.
Når utgangspunktet er så spesielt som her, så skal det mye til at de
ligner altfor mye på noe annet som er laget, men selv om musikken er
særegen og utfordrende nok, så er det et lite minus at man føler at man
har hørt mye av det før, og det skyldes at duoen bruker virkemidler de har
brukt før, selv om resultatet totalt sett føles friskt og ulikt tidligere
ting de har gjort. En annen ting som trekker i negativ retning er at det
blir litt for stillestående i perioder, man blir liksom sittende å vente
på at det skal vake en liten fisk snart. Men det er også det eneste jeg
finner her med minustegn foran.
Fighterpilots debutskive, som duoen altså har jobbet med i 5 år, er en
tålmodighetsprøve på den måten at du ikke får en tone gratis her, det
meste er nemlig såpass krevende og utfordrende at du må høre gjennom den
timelange cd-en noen ganger før du får plassert den som en helhet, eller
skilt de 8 låtene fra hverandre. Den kommer langsomt men den kommer godt,
og for de som liker å ta snarveier kan det nevnes at den første låta på
plata, den monumentale "This is not Kaizers Orchestra", er platas
desiderte høydepunkt. Der finner duoen den perfekte balansen mellom lek,
suggesjon, melodi, instrumentering og stemninger. Den voldsomme tromminga
og koringa (gregoriansk?) som bygges opp bak en glitrende Mogwai-gitar gir
plata en oppdrift som holder interessen ved like langt utover i neste låt.
En annen favoritt er plassert on the dark side of the album, og den heter
"The Instructor". Instruktøren i dette tilfellet er vår alles kjære
offiser i åpningsscenene av filmen "Full Metal Jacket". Vi får høre hele
den klassiske filmscenen samplet inn i låta, i noe som etter hvert viser
seg å være typisk for Fighterpilot, nemlig en drømmende og nifs atmosfære,
tilsatt en dose humor og kreative spillopper.
Mogwai, Explosions In The Sky og Brian Eno er referanser som popper opp
ganske fort, og bruddstykker av tidligere ting utgitt på How Is Annie
Records. Musikken er tiltenkt en rolle i fremtidige kortfilmer, og det bør
den være som skapt for. Det er egentlig veldig vanskelig å vurdere om
plata er bra eller dårlig, men jeg har lyst til å bruke ordet spennende om
den, selv om det ordet helst skal brukes med omhu. Dette er nemlig et
spennende prosjekt fra to veldig forskjellige musikere og låtskrivere, og
det eneste som skiller dem fra og bli det fremtidige flaggskipet til How
Is Annie Records er muligens at det ikke er duoens prioriterte prosjekt,
men et sideprosjekt. Likevel jobbes det med nytt materiale og sogar også
et liveorkester, som kanskje ser dagens lys om nye 5 år. I mellomtiden kan
du kose deg med et av de mest utfordrende skivene som er gitt ut i år. |
