Hovedside

Finn-Ero Bustadmo har i noen år vært sanger og munnspiller i Deep Purple-tributebandet Elements fra kulturbyen Harstad. Skriver jeg at de er Norges beste tolkere av Deep Purple får jeg nok Come Taste The Band fra Seljord i Telemark på nakken, men at de er gode bekrefter en rekke oppslag i lokale og regionale aviser og tidsskrifter. Finn-Ero har lagt seg til en måte å synge på som minner om de gamle kongene i klassisk britisk heavy metal fra 70- og 80-tallet, som Deep Purple, Led Zeppelin, Whitesnake og Rainbow, pluss at han er i besittelse av en suveren rockestemme med masse blues- og soulfeeling. Elements kunne nok fortsatt med sine greier i mange år til. Muligens gjør de det også, men nå er det et annet prosjekt Finn-Ero har kastet seg over, et prosjekt jeg velger å kalle en solokarriere, selv om mange av de samme gutta er med fremdeles, men nå er artistnavnet Finnero.

Det er mye positivt her: for det første har Finn-Ero skrevet materialet selv, for det andre viser han at han kan mer enn å tolke britisk "old fashion" heavy metal. Debutskiva inneholder mye variert musikk, fra ballader til tyngre rock, og gledelig nok en del bluesrock som i aller høyeste grad er potent. Jeg mener å høre at han er influert av gamle travere som Marius Müller, John Mayall & The Bluesbreakers, Canned Heat og Stevie Ray Vaughan, og kanskje til og med en briljant trønder ved navn Peer Gynt, som også tolker Grieg og ting som "In the hall of the mountain king" – som er med som bonus på dette albumet i en liveutgave. Den beste tunge låta på skiva er forøvrig åpningsslåta "From where i stand", som har et herlig skyv, et tøft gitarriff, og Finn-Ero får bretta ut sin rocka stemme maksimalt. Låta bør bli en landeplage. Andre fine ting er sologitaren til Thomas N. Olsen på låta "If i could" og bluesrockeren "Neon is shining"

Men plata inneholder også noen vakre ballader, og en av dem av dem er spesielt bra, nemlig "In memory", som er akustisk og uvanlig neddempet til Finnero å være. Jeg var tidligere inne på britisk 70-tall, og en mann som Peter Frampton og hans makeløse album "Frampton comes alive" dukker opp i det sentrale nervesystemet når Finnero sakte synger seg gjennom sine nye vakre ballader. Av norske ballademakere kan det være naturlig å sammenligne Finnero litt med Stage Dolls.

Men alt er ikke like bra, på noen av låtene som ikke har den nerven som skal til blir det for anonymt og flatt. Da høres det ut som overskuddslåter fra album av Journey, Foreigner, Styx, Boston eller Reo Speedwagon, altså kjedelig AOR, eller adult oriented rock, som det heter på fagspråket. Likevel, etter at promoskiva til Finnero har rusla noen ganger i spilleren så vokser den i kvalitet og den blir avgjort ikke en støvsamler i heimen min på en stund. Med et litt mer upolert og rått lydbilde på neste utgivelse har vi kanskje en nordnorsk klassiker – slik jeg hører det i min musikalske verden. Denne gang får Finnero tre sterke Fender Stratocaster-gitarer.

Rock Engh Roll desember 2004