|
The First Cut fra Bergen debuterte med
singelen ”Revolve/Noone Is Scared” i 2000. Siden da har de turnert de
britiske øyer og en del andre land rundt i Europa. Helt til 2003 gikk de
under navnet Crash, men ble tvunget til å skifte bandnavn, da de ble
truet med søksmål fra manageren til et finsk band med nesten identisk
navn. Nå er de ute med debutplata ”Silence Afterwards”
Å vente seks år fra utgivelsen av første
singelen til denne langspilleren var kanskje et smart trekk fra bandet.
De har fått tid til å spille mye sammen og deretter blitt
supersamspilte, og har funnet sitt musikalske utrykk. Bandet spiller
kompleks, følelsesladet, og tør jeg påstå litt småpompøs emo-rock. Det
hele høres litt ut som sutreguttene i band som Coldplay og Keane får
sikkelig juling av et hardcoreband. Glatt og mykt, men likevel mørkt og
hardt.
På plata hører vi et band som virkelig
kan det de holder på med, hele gjengen håndterer instrumentene sine
utrolig bra. Gitarspillet til Arild Eriksen og Kristian Gundersen
smelter på sitt beste sammen til en flytende lydstrøm av drivende og
angstfylte gitarriff. Thomas Santuna Laarssen er en stødig bassist som
lirer av seg hooky basslinjer, mens trommis Thomas Milford holder
lokomotivet gående med sitt enerigiske og drivende trommespill.
Albumet har en del veldig gode låter:
første låta ”Last Years Ambulance” er rett og slett en god fengende
poplåt, med et melankolsk, men likevel drivende lydbilde som danner en
fin ramme for teksten: ”The nights keep winning. How will I go on when
you’re gone.”.
”Silence Afterwards” er også en veldig
godt komponert låt, som inneholder noen utrolig stilige basslinjer. De
siste låtene er også blant platas beste, ”A House Divided” er en
virkelig sjangerdefinerende låt for emo-rocken; fengende poppa punkrock
med en mørk porsjon angstfylte følelser. Ikke ulikt deres amerikanske
sjangerkollegaer Jimmy Eat World. Akkurat på disse tre låtene synes jeg
bandet er på det beste. En massiv vegg av en utrolig god rytmeseksjon og
nydelige riff med gode tekster. Disse og den mer nedstrippa og rolige
”Tell Him I Am Coming Home”, er også det som hindrer plata fra å bli,
vel, rett og slett kjedelig. For min del blir den resterende delen av
”Silence Afterwards” for glatt, pregløst og for lite variert. Låtene
blir for like, og har en lei tendens til å være veldig flyktige, og glir
lett ut av hodet uten å ha gitt meg noe særlig trøkk i magen som bandet
lover i presseskrivet.
Men
alt i alt er dette en bra plate som jeg vil anbefale til alle som liker
polert mektig emo-rock med sans for gode melodier. Men hvis du leter
etter rufsete og skitten rock n’ roll er denne skiva kanskje ikke noe
for deg.
Simon Vardehaug
Nordås 26 april 2006 |
