The First Cut fra Bergen debuterte med singelen ”Revolve/Noone Is Scared” i 2000. Siden da har de turnert de britiske øyer og en del andre land rundt i Europa. Helt til 2003 gikk de under navnet Crash, men ble tvunget til å skifte bandnavn, da de ble truet med søksmål fra manageren til et finsk band med nesten identisk navn. Nå er de ute med debutplata ”Silence Afterwards”

Å vente seks år fra utgivelsen av første singelen til denne langspilleren var kanskje et smart trekk fra bandet. De har fått tid til å spille mye sammen og deretter blitt supersamspilte, og har funnet sitt musikalske utrykk. Bandet spiller kompleks, følelsesladet, og tør jeg påstå litt småpompøs emo-rock. Det hele høres litt ut som sutreguttene i band som Coldplay og Keane får sikkelig juling av et hardcoreband. Glatt og mykt, men likevel mørkt og hardt. 

På plata hører vi et band som virkelig kan det de holder på med, hele gjengen håndterer instrumentene sine utrolig bra. Gitarspillet til Arild Eriksen og Kristian Gundersen smelter på sitt beste sammen til en flytende lydstrøm av drivende og angstfylte gitarriff. Thomas Santuna Laarssen er en stødig bassist som lirer av seg hooky basslinjer, mens trommis Thomas Milford holder lokomotivet gående med sitt enerigiske og drivende trommespill.

Albumet har en del veldig gode låter: første låta ”Last Years Ambulance” er rett og slett en god fengende poplåt, med et melankolsk, men likevel drivende lydbilde som danner en fin ramme for teksten: ”The nights keep winning. How will I go on when you’re gone.”.

”Silence Afterwards” er også en veldig godt komponert låt, som inneholder noen utrolig stilige basslinjer. De siste låtene er også blant platas beste, ”A House Divided” er en virkelig sjangerdefinerende låt for emo-rocken; fengende poppa punkrock med en mørk porsjon angstfylte følelser. Ikke ulikt deres amerikanske sjangerkollegaer Jimmy Eat World. Akkurat på disse tre låtene synes jeg bandet er på det beste. En massiv vegg av en utrolig god rytmeseksjon og nydelige riff med gode tekster. Disse og den mer nedstrippa og rolige ”Tell Him I Am Coming Home”, er også det som hindrer plata fra å bli, vel, rett og slett kjedelig. For min del blir den resterende delen av ”Silence Afterwards” for glatt, pregløst og for lite variert. Låtene blir for like, og har en lei tendens til å være veldig flyktige, og glir lett ut av hodet uten å ha gitt meg noe særlig trøkk i magen som bandet lover i presseskrivet.

Men alt i alt er dette en bra plate som jeg vil anbefale til alle som liker polert mektig emo-rock med sans for gode melodier. Men hvis du leter etter rufsete og skitten rock n’ roll er denne skiva kanskje ikke noe for deg. 

Simon Vardehaug Nordås 26 april 2006