Rock er sunt året rundt, og det er folk som Frode Fivel som sørger for å holde antioksidantnivået i skrotten på et sunt nivå gjennom hele året, på tross av, eller kanskje snarere på grunn av, influensaer, klamydiautbrudd og reklameinnslag på tv-apparaturene. På sin første soloskive etter løsrivelsen fra Hello Goodbye skrev Fivel låter som "Patience will win" og "High heels soft ground", nå er han tilbake, 5 år etter, med titler som "Confusing myself with rock and roll" og "About a boat" - here we go again, why change a winning set of tunes?

Frode Fivel vet det sikkert ikke sjøl, for han har aldri møtt meg, eller lest det jeg har skrevet om han, og kanskje er det best slik, men å sende en Fivel-skive til meg har altså blitt ensbetydende med lag på lag med skryt. Få artister i dette landet lager så fine låter som Fivel, med tekster som varmer, morer, utfordrer og som beviser at det går fint an å synge norsk på engelsk. When the shit hits the fan the fan is running and the fan is me, kunne jeg sagt i min verden, og beveget meg litt inn i tekstuniverset til godeste Frode Fivel, han lager nemlig ordspill som sjelden eller aldri har vært en del av rockeutrykket her til lands, sjekk bare vidunderlige "Confusing myself with rock and roll":

 -"took a train to my kitchen - opened a drawer - found a string and a mic then i started / took a car to my bedroom - i looked in the shelf - found a verse and a rhyme - then i started" -

Det høres så enkelt ut det Fivel gjør på denne plata, Fivel synger, Fivel spiller gitarer, Fivel spiller keyboards, Fivel spiller grand piano og Fivel blåser på ei fløyte, men det er viktig å trekke med alle gjestemusikerne når skryten skal fordeles broderlig, det er en rekke samhandlinger på et utrolig høyt kunstnerisk nivå her som skaper det resultatet du kan sitte å kose deg med et utall ganger, ja på samme måte som med "Patience will win" så lager Fivel tidløs musikk. Et dusin gjestemusikere er med på å gjøre dette albumet til den samme euforiske opplevelsen som debutalbumet.

I fare for å gjenta det jeg skrev om debutplata hopper jeg rett over til låtene som utmerker seg på denne skiva: "Confusing myself with rock and roll" er noe av det bedre jeg har hørt. Punktum. Slik virker nemlig Frode Fivels topplåter på meg. Selv om Fivel gjerne dypper sine låter i et bed med melankolske tulipaner før han synger dem, så virker de motsatt på lytterne, i dette tilfellet lytter i entall, altså meg. Jeg blir rett og slett glad av musikken hans. Altså snakker vi om polarisert rock! Jepp!

En annen gigantisk sak er "The Best i can". Den slentrer avgårde i typisk laidback Fivel-stil, med piano, yderst smakfull koring og lekre gitartoner. Dette er Fivel-ballademakeri på høyeste nivå. Det samme gjelder neste sak, ulidelig fine "Not that strong". Det er noe med melodiene til Fivel som bringer tankene tilbake til popens store mestere, dels til Gilbert O' Sullivan, dels til Brian Wilson, dels til Ray Davies, dels til Neil Young, dels til Nick Cave, og dels en dæsj Velvet oppi det hele. Man kan alltid finne noen som ligner, men likevel fremstår hele soundet til Frode Fivel som en bærekraftig enhet på lang sikt, og herlig avslappende i sin alminnelighet og ikke minst original i sin særdeleshet. På stedet hvil for Frode Fivel, og takk for det!

Rock Engh Roll 11 mai 2008

Frode Fivel er fra Fredrikstad, men har de siste årene bodd i Gøteborg. Mange vil nok kjenne igjen navnet hans fra Hello Goodbye, hvor han var låtskriver, sanger og gitarist. Nå prøver han seg på egenhånd med "Patience will win". Hello Goodbye var skranglete, småarty garasjepop med den hysteriske stemmen til Lisa Lundkvist som en bærende faktor, og Fivel solo ligner ikke mye på den greia, selv om han også da hadde sine lavmælte Young-aktige låter, som den fine "I won't let you go and i won't change my mind".

Fivel gir oss denne gang underfundig, lett humoristisk lo-fi med nedskrudd tempo, mange fine små detaljer og ufattelig fine melodier. Det ligner veldig på den Neil Young vi var så glad i på 70-tallet. Fivel har klart det veldig få har klart, nemlig å få frem den helt spesielle stemningen Young fant på låter som "Ambulance blues", "Tired eyes", "Through my sails", Don't be denied", "The needle and the damage done" og "After the goldrush", for å nevne noen. Young har svært sjelden vært i nærheten av den stemninga selv de siste 25 åra.

Men Young er nok ikke den eneste store inspirasjonskilden til Fivel. Jeg tipper han har hørt myyyyeeee på The Velvet Underground også. En av de store låtene på plata er "The long run", den er som en perfekt krysning mellom de to artistene. Og det er mange store låter her. De første gangene skiva dura og gikk var det mest den herlige stemninga jeg kicka på, men etter hvert fikk alle låtene tak. Først midtpartiet på plata, deretter falt bitene på plass en etter en. Etter massiv spilling i en måned er jeg helfrelst. Frode Fivel gir deg de samme vibbene som du fikk ved å høre på de gamle høvdingene, men han er samtidig moden for oppkjøp for de som liker litt nymotens slowcore, sadcore og akustisk singer/songwriter.

Det er så vidt det siger fremover innimellom, som i fine "Mountaineer", hvor han minner om Mark Kozelek og Red House Painters. Av norske artister er det vel bare St. Thomas som ligner på det Frode Fivel driver med. Musikken til Fivel er like overbevisende uansett om han er alene med sin akustiske gitar eller om han blir backet av hele laget med gjestemusikere. Av dem er det ti stykker, som Robert Burås fra Madrugada og Alex Kloster Jensen fra The Ricochets.

Tekstene, som forøvrig er trykket opp på forsiden av cd-en, har også noe Youngsk over seg. Han gir oss småhistorier om kjærlighet, epler og pærer, katter, savn og gater som er dekket av roser. I melankolske "My obsession" høres han ut som Nick Cave og leverer oss en sterk kjærlighets-historie. Samtidig som han gir oss selvopplevde historier dunker den deilige lavmælte småråtne rytmen i bakgrunnen, mens en elektrisk gitar flerrer opp kosen med vekselvis kvasse eller dempede solopartier.

Disse små gitarpartiene som dukker opp her og der er bare så sinnsykt heftige. "High heels soft ground" hadde bare vært fin uten det ekstra lille gitarinnslaget. Istedet har den blitt en favoritt på skiva. Et lo-fi orgel traktert av Andreas Ihlebækk er med på å sette låta opp mot det flotteste jeg har hørt i år. Ihlebækk er forøvrig med på mange av de fineste tingene her. På "My garden" hører vi kun hans piano samt stemmen til Fivel. En nydelig liten snutt. Så enkelt kan det gjøres faktisk. Fivel har sansen for dette med lekre små detaljer. Han har sansen for de helt enkle ting. Enkle detaljer.

Plata er dessuten nok et godt eksempel på hvor umulig det er å skrive fornuftig om god musikk som treffer en i hjertet. Dette er en plate jeg elsker å høre på mens jeg drømmer meg vekk og armer og bein ligger til alle kanter på sofaen og hjertet dunker minimalt. Er du tålmodig med denne vil du bli belønnet.

Rock Engh Roll 23 januar 2006