Hovedside

For noen år siden kom dattera mi til fylkesfinalen i Ungdommens Kulturmønstring (UKM). Finalen ble avholdt i Bø i Telemark og hun måtte se seg slått dessverre, til min store skuffelse. Det måtte også, til min store overraskelse, to søte jenter fra Vinje som spilte en aldeles fortryllende og vakker versjon av den irske folketonen "Foggy dew". Med akustisk gitar, fløyte og sang sjarmerte de flere hundre mennesker i senk, og selv om seansen var unplugged var stemningen elektrisk. Denne tradisjonelle irske folketonen har blitt allemannseie og er fremført av utallige artister. Det Bergenbaserte folkrockbandet The Foggy Few har nesten tatt navnet sitt etter den låta. Et morsomt ordspill som betyr, "de tåkete få", oversatt til norsk. Kanskje bandets besetning har noen tåkete øyeblikk, men musikken de spiller på denne plata er blant årets klareste lykketreff.

The Foggy Few har nå tilhold i Bergen, men er befolka av musikere fra Halden, Florø, Stårheim, Flekkefjord og Selje. Bandet ble startet i 2003 og har blitt et veldig populært orkester som ikke ser ut til å ha problemer med å skaffe spillejobber, noe 28 giger i 2005 skulle bevise. Inntil videre, til de har vokst seg så store og sterke at de kan stå øverst på plakaten, er de et nærmest perfekt oppvarmingsband for de store navnene. The Foggy Few spiller nemlig en herlig miks av irsk folkrock og gladpop som nordmenn er så glad i og som skaper en fantastisk atmosfære i ethvert konsertlokale.

"The Pint of no return" (nok et morsomt ordspill) er et uvanlig velspilt, samspilt, optimistisk, folkelig og humørfylt debutalbum med mange svært gode melodier. Albumet består av egenskrevne låter, flere flotte versjoner av gamle folketoner, og plata er produsert av Davide Bertolini, som noen vil huske også var produsent for Kings Of Convenience. Ja, lyden er fremragende må jeg si. Selv om plata faktisk er spilt inn hjemme i leiligheten til vokalist Øien og på "the good old-fashioned way", som det står skrevet i plateomslaget. Siste lydfinish er gjort i Grieghallen Studio, og resultatet bør alle involverte altså være svært godt fornøyd med.

Som oppvarming til denne omtalen dro jeg gjennom Dubliners, Greenland Whalefishers, folkutgaven av The Waterboys, norske Folque og Van Morrison & The Chieftains. Jeg la lista høyt, hadde en følelse av at The Foggy Few var fine saker, selv om jeg måtte spille plata tre ganger før detaljene åpenbarte seg i full bredde. For her er det, i tillegg til sterke komposisjoner, et vell av lekre detaljer, fremført på banjo, blåsere, mandolin og fløyte.

En av årets mest positive og optimistiske låter her hjemme må være "Summer feelgood". Sjekk denne teksten:  - Nothing can go wrong in this paradise of summerdays - same people, same parties in the same place - with sand in my shoes - i'll only listen to the good news -

All kriging, sult, katastrofer og elendighet man leser om overalt forsvinner fra tankene noen minutter og erstattes av norsk gledesspredende folkpop. Refrenget er uimotståelig og banjoen sparker unna gruff i kroppen som en solvarm sommerdagsmorgen i fellesferien. - Do you feel happy? synger Øien, og svaret er et rungende JA! Og det er ikke den eneste muntre låta på plata. "Summer feelgood" er et eksempel på hjemmesnekra materiale på denne plata som funker, mens "Mairi's wedding/The Mason's apron" er et flott eksempel på hvor flinke de er til å tolke tradisjonelle folketoner.

På siste låten, "Relations and revelations", som er skrevet av mandolin/banjo-traktør Bruhjell, blir vi servert en belissimo overraskelse. Ei berte ved navn Ingrid L. Mjanger gjestesynger på en låt som tangerer Kirsty MacColl's nydelige synging i "Fairytales of New York" med The Pogues. Ellers er det ikke mye som ligner på The Pogues her altså, men liker du folk-platene til The Waterboys liker du helt sikkert The Foggy Few. En av mine favoritter på plata, "No one will know", ville sklidd ubemerket inn på "Fisheman's blues" eller "Room to roam" med The waterboys som en Mike Scott-melodi.

Tristhet og svartsyn er totalt fraværende på denne lykkepillen av en plate. Hør på denne plata du også - du er verdt det!

Rock Engh Roll 19 august 2006