Fracture
Dominate and
overload
Cd
-
2010 -
På
MySpace
Rock Engh Roll 16 august 2010 |
Anmeldelse:
Gosh, blues- og metalbyen Notodden i Telemark har født enda en metalunge
som skriker kulelyn og spikertorden. Band som Fracture vil sørge for at
metal vil overleve på denne kloden selv om alt annet enn kakerlakker og
zombies har daua. Bandet burde være kjent for de fleste i Telemark, ikke
minst pga engasjement i Rockekamp Telemark, men et band som får spille på
verdens største heavy metal festival, Wacken Open Air, bør pirre
nysgjerrigheten til alle metalfrelste i hjemlandet. "Dominate and overload" er
bandets debut", men det er så giftig og potent at blir du bitt av det så
er du hypnotisert til et hjelpeløst offer med fråden skummende ut av
munnen mens stereoen står på max og Fracture lammer alle sansene minus
hørselssansen din.
Fracture har noe mange har savnet hos nye
metalband, nemlig et tungt, mektig og metallisk sound kombinert med en høy
melodisk faktor både i gitar og sang. I Fracture sin soniske lydpalett finner du elementer av
den tidvis utskjelte powermetalen, du finner noe progmetal - kanskje
inspirert av Telemark sitt store progmetal-band Pagan's Mind, du finner
klassisk heavy metal, og når de gyver løs på låtene med full kraft kan de
også høres litt trashmetalliske ut, men mest av alt finner du rett og slett hårreisende
solid, vital, voldsom og fengende metal. Fracture kan med sin debutplate
være bandet som samler fans av 70- og 80-tallets melodiske metal med fans
av nyere og mer alternativ metal.
Ja Fracture har mye å by på. Jeg
er superimponert. Spiller plata om og om igjen. Det første man hører er
trommene til Per Morten Bergseth. Sjelden får trommene dominere lydbildet
slik som her, men det er ikke vanskelig å forstå hvorfor. Bergseth er et
unikum der han banker livskiten ut av skinna i 1001 Watt. Bassist Lars
Stian Havraas utfyller og de to utgjør et drønnende og robust fundament
som bandets to gitarister, Jostein Thomassen og Wegard Golebiowski, kan
svinge øksene fra. De to gitaristene duellerer, riffer, utforsker,
utbroderer og kliner til med utblåsninger som får stereoanlegget til å
svette blod. De er fagutlærte håndverkere innen øksefaget, de svinger
innom metalgenre som om de var født med gitarene fiks ferdig i nevene, og
sammen med det evig hamrende kompet slår de høl i betongveggen under huset
ditt, men det merker du ikke for du er beruset av heavy metal på et
sinnsykt høyt nivå og hypnotisert inn i en metalverden uten
fluktmuligheter.
Vel, og fremdeles ikke ett ord om bandets kanskje
største fenomen, vokalist Pål Strand. Hvor har de finni han? Han har en
klassisk hylestemme som ikke sprekker uansett om han prøver å sprenge i
stykker alle speil og vinduer i hjemfylke. Han har også masse melodi og
tonekraft i stemmen sin, og fremstår som en vokal metalsensasjon. Hvis
dette hadde vært fotball ville gutten blitt kjøpt av en storklubb i
utlandet umiddelbart for stoooooore pengesummer. Det er ikke bare Jørn
Lande som kan synge metal i dette fylket nei! Som om ikke dette er bra nok
så lager de altså låter som er gode på melodi, komplekst oppbygd og
metallskyvet er som en ustoppelig vegg som varer fra første slag på
batteriet til lysa på miksepulten fades ned.
Åpningslåta "Sulphur
preacher" velter over deg fra første sekund. Soundet er gedigent. Gutta
har produsert, miksa, mastra og distribuert sjøl, i 2008 og 2009. Bare det
liksom, at de skaper et så rått og deilig sound uten særlig ressurser
tilgjengelig. Publikumsmagneten slipper ut som nr. 4 på denne plata, i
låta "Stranger within". Et vanvittig metaltrøkk kombineres med en flott
melodi og som vanlig med Pål Strand on the top of the hill. Her får vi
også høre akustisk gitar, bevares, men den drukner nesten i infernoet.
Greit nok, dette er ikke plassen for strømløse instrumenter. En annen
monumental låt er "Monument of shame". Disse gutta har deeeet registeret å
spille på. Riffa sitter løst. Løs på avtrekkeren er de også, det smeller
jevnlig her, hele sulamitten eksploderer i en overflod av metalkanonkuler.
På "Unbreakable" prøver de seg på litt progmetal. Låta prydes av
kompliserte overganger, heftige riff, powerscreams og som vanlig, et
ubønnhørlig svett trøkk. Hva er det disse gutta går på? Energien tar aldri
slutt! Jeg nevnte Jørn Lande. I det formidable tittelkuttet møtes
Masterplan og Iron Maiden kanskje, og Rush. Det er lett å la seg rive med
av metaltrøkket, men lytt til hvordan disse gutta spiller og hvor samspilt
det er, her ligger det mange øvingstimer bak. Plata avsluttes med "I just
smile", som er nok en vinner fra dette F-laget. Låta starter som The
Cumshots, men beveger seg over i powermetal før det riffes i gang med et
grønsjy groove før de drar i gang med knallhard metal, og det føles helt
naturlig når vi også får lange sugende soloer. Slik er Fracture, det er
bandet som ikke lar seg begrense av noe. Hadde de ikke vært så bra til å
spille og så flinke til å skrive grandiose låter så kunne det nok blitt
nok et band i den store mengden uten særpreg - men de havner ikke i den
sekken! Fracture ruver allerede høyt på metalhimmelen, og du gjør en
superbrøler ved å ikke ta vel i mot Telemarks nye rabalderbefengte
supermetalsønner. Fracture er som et supermassivt svart høl, har du først
kommet inn kommer du ikke ut igjen! |
