Garden Of
Rocks
Sidehorn
Records
Cd
-
2009 -
På
MySpace
Rock Engh Roll 6 mars 2010 |
Anmeldelse:
Garden Of er et trøndersk progrockband som ble dannet i 2008, og allerede
samme år ble de trønderske mestere i rock. Du snakker om kickstart på
karrieren! Medlemmene er Frode Vingelsgaard Strand på gitar, Øyvind
Hokstad på vokal og gitar, Jørgen Lie på trommer og kor, og Eirik Mathias
Husum på bass og kor. Kvartetten er fra 24 til 28 år og gutta har stått på
rockescener siden ungdomsskolealder, men jeg vet ikke om det var sammen
med hverandre eller om de spilte sammen under et annet navn. Garden Of er
uansett et friskt pust i norsk progsammenheng.
Garden Of består av drevne musikere som er proppfulle av selvtillit og tro
på egne evner, for "Rocks" er en ambisiøs og kompleks plate. Plata består
av 7 låter, 5 av dem varer i over 6 minutter. Tekstene er skrevet av
vokalist Hokstad, musikken er skrevet hovedsaklig av gitarist Strand,
sammen med bassist Husum på 2 av låtene; Husum har også skrevet en av
låtene alene. Basen til Garden Of ligger i progrockens hjemland, men de
sklir ut i heftige metalpartier og har en iboende trang til å dra låtene
ut i tid med lange solopartier, noe som funker aldeles utmerket på for
eksempel storslagne "Up & out", som har noen heftige metalriff og
gnistrende gitarsolis. Husums "Equals" er også en spennende låt hvor
spesielt det noe King Crimson-inspirerte mellompartiet duger.
Men fra "Up & out", som bringer tankene mot Led Zeppelin og Tool, så
vikler de seg inn i et nett av kompliserte og usammenhengende eskapader i
"The Searcher". Den låta har også sine gode perioder, som alle låtene
egentlig har, men jeg synes ikke alle låtene henger helt sammen, og ofte
begynner ting å glippe når vokalen er involvert. Hokstad har tydeligvis
fått det for seg at han kan synge som fuglen på kvist, helt uten
stemmemessige begrensninger. Enkelte ganger imponerer han storveis med
skrikevokal, som på "The Return", hvor han kommer utrolig høyt opp, men
regelen er at det høres falskt ut. Ekstra ille er det på nettopp "The
Searcher", hvor Hokstad viser at han og bandet er inspirert av Yes og
Marillion, men hvor stemmen hans tryner fullstendig i vokale passasjer som
Jon Anderson og Fish har udødeliggjort i progrockens glansdager. Jeg synes
de har brukt for få rådgivere, vokalen på låta er supersur, og den burde
vært skippa. Dessuten er koringa også helt uten klang og sjel jevnt over.
Etter noen runder i spilleren sitter jeg med et inntrykk av at disse gutta
takler metalkjøret bedre enn progkjøret. Vi hører det tydelig på "Rebel"
og "No hope" også. Når de pøser på med gromriff og finner en fast
rytmeplattform å svinge øksene fra så er de fete og deilige, men når de
begir seg ut på de progressive vidder mister de retningssansen og blir
utydelige. Åpningslåta "The Return" starter også lovende, med tøff rock i
skjæringspunktet mellom prog og metal, med litt folkinspirerte toner i
tillegg, men så stopper det opp og de går seg fast i en pøl av dårlig
vokal og urytmiske overganger som sørger for at groovet i låta blir borte,
og da hjelper det liksom ikke at bandet varter opp med briljant
gitarspill. Vel, selvsagt hjelper det, men ikke nok til at jeg gidder å
spille skiva på nytt etter at denne omtalen er ferdig. Jeg blir egentlig
litt frustrert av denne plata, den er enten dritbra eller dritdårlig. |
