Gatecrashers
Rock 'n roll suicide
Gestapo
Records
Cd
-
2009 -
På
Myspace
Rock Engh Roll 3 mars 2010 |
Anmeldelse:
20. november 2004 spilte The Gatecrashers sammen med Diabla og Neperud i
en gammal ombygd kirke ved navn Scene Rallarn midt i Rjukan sentrum.
Undertegnede hadde blitt hjernevaska av Backstreet Girls og Silver og
booket The Gatecrashers for påfyll av mer åndelig boogieglampunkpop. De
sleske glamtrynene i The Gatetrashers fjerna siste rest av
hjernevirksomhet og hørsel etter en heidundrende konsert som gjalla mellom
fjellknausene.
I 2004 hadde The Gatecrashers eksistert i 3 år, og var en maktfaktor live,
men på plata hadde de ikke festa noe. Grunnleggeren Stony Crash på vokal,
Eddie Gestapo på gitar, Zcarii Cröw på rytmegitar, Mr. Dick Taylor på bass
og Pelle Ramone på trommer holdt sine fans på pinebenken helt til 2009 før
de ble edru nok til å spille inn noe. Da smalt de til med snillistiske "Get
the fuck out" på singel og video. 250 eks ble borte før gutta hadde klart
å sminke seg ferdig til neste gig, som det har blitt drøye 150 av siden
oppstarten.
Singelen funka som et lite høl i en stor demning, det var ingen vei
tilbake, et album måtte komme. Selv om musikken er øs pøs 110% av tida så
er tittelen på plata såpass vanskelig å huske at folk som meg får hodepine
av all tenkinga med å prøve å huske den. Eller hva sier du til tittelen
"Rock 'n Roll Suicide, Part 1: The Rebel Sound of Shit and failure"?
Naturlig nok vil de fleste kalle denne skiva bare "Rock 'n roll suicide".
Utrolig nok er det bandets debutalbum.
The Gatecrashers høres ut som Backstreet Girls speller Ramones mens de
rømmer fra Twisted Sister. Det er viktig at du kobler ut hjernen og kaster
ut ankeret på mental autopilot før du setter på denne plata. La deg
besette av Stony Crash' raspende energivokal, bånn pine punkeriff,
vettskremte soloer og et veltrimma rakett-i-ræva-komp. Låtene passer like
godt i en zombiefilm eller en direktesendt dokumentarfilm om aggressive
suicidale amøber i et badekar. I plateomslaget takker de forøvrig
sagnomsuste helter som nevnte Backstreet Girls, Ronny Pøbel, Tommy Luger,
The Åsmunds, Trashcan Darlings, Rampant Dogs og Hell Dörmer med flere; mange artister de er i familie med, og du gjør deg selvsagt en tjeneste
ved å sjekke opp Hit me? Records og Neseblod Records i Oslo for mer påfyll av
samme moroa. Jeg har tidligere omtalt Hit me? Records-samleren "Rock
till we stinks" her i Rockeweb, der The Gatecrashers naturlig
nok åpnet balletten.
Etter en kort innledning er det på tide å droppe noen ord om låtene. Det
er lett å kyle denne plata i veggen så det knuser i tusen knas etter
første andre og tredje spelling. Mas er et nøkkelord. Men disse gutta
planter skotuppene sine rett i solar plexus i fjerde runde. Riff, koring,
refreng og soloer sitter som skudd rett i panna fra en spikerpistol. "TV
star" introduseres med gitarutgaven av musikken fra en slagscene i Star
Wars, men etter noen sekunder har rebellene oppnådd korrekt tempo. Derfra
og ut tas det ingen fanger. Singelen "Get the fuck out" er eventyrlig
tøff, det samme er "Had the chanse". Innimellom penser de ganske nærme det
vi kan kalle rein punkpop, som på "Super sonic", men spilt med Gestapo i
hælene, og siden jeg har vært innom zombier tidligere så må jo låta "House
of the dead" nevnes. Dette er den definitive partyplata, alle partyplaters
mor, og tidenes beste debutalbum! |
