Goldenboy
Healing is a team effort
Squash
Records
Cd -
2007
 |
Goldenboy:
Torkel Hofslett Thowsen (Toke), gitar, vokal
-
Bjørn Tore Taranger (bt), trommer & perkusjon
-
Nils Flåm, bass, vokal
-
Jostein Røen Hauge, gitar, synth, vokal
Genre:
Norsk Poppunk
-
Punkpop
-
Powerpop
Låter: Separate ways
-
All outta words
- Opposites distract
- Pros & cons
- The End for us
- There's nothing to
see here
- One more
- My favorite holiday
- Suspense of being
scaredl
- 9 seconds and
counting
-
Far from lies
-
ffwd
-
Make it happen
I Rockeweb:
Diverse artister: Punk in disguise
Webreferanse:
Goldenboy
 |
Goldenboy fortsetter der
de slapp med sitt forrige album, med entusiastisk punkpop som strutter av
lettfattelige refrenger, noen diggbare gitarsoloer, med et beat som stort
sett går i samme tempo gjennom 13 låter. Dette høres kanskje litt negativt
ut, og det var det også på forrige skiva, men denne gang har Goldenboy
gjort ting litt annerledes. Ikke det at de avviker veldig fra formelen
sin, men melodiene er vesentlig bedre, lydbildet er råere, og de har blitt
mer kompakte siden sist, med andre ord: "Healing is a team effort" har
blitt et skikkelig bra punkpop-album.
Få band i Norge har turnert såpass mye i utlandet som Goldenboy, ja siden
forrige skive har de faktisk gjennomført sin 4. USA-turne, og hatt oppdrag
i Nederland, Tyskland og Danmark, foruten hjemlandet. Dette er et
spillesugent band som elsker å reise. Musikken er deres liv. I
innspillingsprosessen har de også fått hjelp av folk som Thom Flowers og
Jason Livermore, og plata slippes på nederlandske Squash Records, så de
har tatt et kenguruhopp fremover på mange måter i forhold til "Right kind
of wrong", som de ga ut i 2004... ja så lenge siden er det nå.
Det er ikke så lett å forklare hva som er så mye bedre med denne skiva enn
den forrige. Jeg er ganske sikker på at bandet hører det sjøl, som har
hver tone og akkord i ryggraden, men for en lytter er det ikke så enkelt.
For meg er det så enkelt at jeg ikke likte den forrige plata men liker
denne. På bakgrunn av det kan du kanskje bare kjøpe skiva, men for å
detaljere litt: vokalen er bedre, og Toke har denne gang bedre materiale å
jobbe med, dessuten er det mye bra koring her; kompet, og spesielt
trommene er skarpe og høres godt i lydbildet (generell kanonjobb her av bt);
gitarspillet er gnistrende gjennom hele skiva, med masse fete soloer der
det passer og florlett akustisk gitar på andre steder, som i starten på
finfine "Far from lies".
Ellers, hadde Green Day gitt ut denne skiva ville de fleste låtene på
plata vært hits allerede... og kanskje hadde Ramones, New Pornographers og
Weezer hatt suksess med de også; bare hør på låter som "There's nothing to
see here" - med den fantastiske inngangen til refrenget, "My favorite
holiday", "Opposites distract", "Make it happen", "The End for us", "Pros
& cons" og "One more" (med en vanvittig rå gitarsolo), alle låter som i
grepet til internasjonale toppartister ville vært schlägere.
Et av landets beste band dette, kanskje det beste i sin genre.
Rock Engh Roll 4 april 2008 |
Goldenboy
Right kind of wrong
Fastmusic/Coldfront
Records
Cd - 2004
 |
Goldenboy:
Torkel Hofslett Thowsen (Toke), gitar, vokal
-
Bjørn Tore Taranger (bt), trommer & perkusjon
-
Nils Flåm, bass, vokal
-
Jostein Røen Hauge, gitar
Genre:
Norsk Poppunk
-
Punkpop
Låter: (Not) going home alone
-
The Challenge
-
In a year or two
-
What if, what not
-
56
-
Pink
-
Once again (you don't deserve this)
-
Guide to modern life
-
When the summer turns to fall
-
You'll do it again
|
Goldenboy er omtalt i
denne weben tidligere i forbindelse med en split-cd, hvor 4 av 5 band
var fra Bergen, alle spilte punk i en eller annen form, og hvor Goldenboy hadde med 3 fine låter. De har også tidligere gitt ut 3 ep-er, og er nå ute med sin
første langspiller.
Dette iherdige bergensbandet er uhyggelig bereist og
skyr ingen midler i forhold til selvpåført smerte for å få det lydresultatet de ønsker. Etter en voldsom
turne i USA i sommer - den tredje eller fjerde i rekka for bandet - som
strakk seg fra øst til vest og tilbake igjen, har de fått gitt ut plata
si på selskapene Fastmusic, New Haven, Connecticut, og Coldfront Records,
Berkeley, California - begge særdeles punkorienterte selskaper.
Plata er spilt inn i Rec90 Studio i Bergen, produsenter var Perry
Leenhouts og Vincent Koreman fra bandet Travoltas, forøvrig et av
favorittbandene til sanger, gitarist og teksforfatter Toke Thowsen,
enn videre ble den mikset i Point Break Studio i Tilburg, Nederland, av nevnte herrer fra
Travoltas, og...puh...mastret i Belgia, i Suite 159, Wernhout, av P.
Delabie og D. Heemstede. Jeg regner med at de har vært på alle disse
plassene også, noe som betyr at de har brukt uhyggelig med ressurser i
form av tid, krefter og penger i transportering og overnatting av seg
selv og medbrakt materiale - kanskje mødrene var med også, for å skyve
unna klåfingra kvinnfolk. Altså har de
gjort et realt forsøk på å lage en bra skive, det kan ingen ta fra dem.
Bandet spiller såkalt poppunk, en stil som
sto opp en gang på 80-tallet i California, og som i starten fikk navnet
skatepunk, noe som helt sikkert henspeilte på ungdommer som skatet
nedover strandavenyer i kystbyene. Los Angeles-baserte Bad Religion var
et av de første og beste banda i genren, selv om de var mye sintere enn
de fleste bandene som skulle følge etter. Likevel, etter hvert var det
et flertall av hip hop-lyttende ungdom som skatet så navnet skatepunk
ble mer og mer droppet. Men slik musikk er fremdeles veldig populær i
mange kretser i statene. Det er sikkert derfor Goldenboy jobber så hardt
med å få innpass i diverse amerikanske kanaler.
Goldenboy spiller mer pop enn punk, og lydbildet er temmelig snilt også,
slik at muligheten for å få en hit et eller annet sted bør være god -
hvis det er det bandet ønsker seg. Kanskje de heller ønsker å være et
sultent, møkkete kultband som få har hørt om? I så fall må de legge om
stilen og bli mye mindre polerte. Jeg for min del skulle gjerne sett at
de ble mindre polerte, men faen heller, de vil jo gjerne leve av dette,
og det er ikke mange møkkete kultband som lever av musikken sin alene, i
alle fall ikke her hjemme. Får de noen lusekroner, noen pils,
overnatting og litt varm mat er de fleste fornøyd, men det er altså ikke
noe levebrød, for det meste utgifter, men de har det oftest kolossalt
moro. Moro har sikkert Goldenboy det også, og man får dømme dem etter hva
de er, ikke hva en skarve anmelder ønsker at de var. For det skal de ha,
Goldenboy, de skriver pokker så fengende melodier!
Flere av låtene her bør nå høyt opp på diverse lister verden rundt, som
åpningssporet "(not) going home alone". Det går fort unna selvsagt, og
vi hører munter allsang-pop, både i vers og refreng. Trommisen bt hamrer
for harde livet. Det er sommer. Det er sol. Joda. Låt 2, "The Challenge",
fortsetter i samme sporet, med en fiffig liten gitarsolo som skaper
variasjon i mengden av lik lyd.
Problemet er ikke disse fengende innledende
låtene, problemet er at det ikke er nok av dem til at plata forblir
spennende til enden. Selve hitlåten på skiva er låt 5, "56", som har et
refreng som går utenpå det andre på plata. Den blir en radioschläger!
Ellers er det linjær, lettfattelig melodisnekring som verken irriterer
eller gleder stort, men er der og er hyggelig. En ting som ofte gleder
her er derimot gitarsoloene, som den i "When summer turns to fall".
Kanskje er det den nye gitaristen Jostein Røen Hauge som briljerer.
Gitarsoloen i avslutningsslåta, "You'll do it again", er et morsomt
innslag; de har rett og slett rappet gitarsoloen på Clapton-klassikeren
"Wonderful tonight", fra albumet "Slowhand" fra 1977, og speeda den opp.
Summa summarum har Goldenboy gitt ut en skive som sikkert vil bli spilt
ofte, godt likt, og få gode kritikker i sitt rette nedslagsfelt, og
etter all den reisingen de har drevet med hadde det vært storveis om de
fikk suksess med en type musikk som har lett for å havne mellom to
stoler, den er ofte for poppete for punkere og for punkete for poppere.
Rock Engh Roll 26 juli 2004 |
|
