The Grand
The Grand
The Grand Recordings
Cd
-
2007
Rock Engh Roll 24
oktober 2007 |
The Grand:
Amund Maarud, gitar, vokal
-
Eirik Tovsrud Knutsen, Hammond B3 orgel, trommer, kor
- Per Tobro,
bass, kor -
Henrik Maarud, trommer, kor
Genre:
Norsk
Rock
-
Psykedelisk garasjebluesrock
I Rockeweb:
2007
-
00-tallsrock
Webreferanse:
The Grand
Anmeldelse:
Hvem husker ikke
skuespilleren Russel Crowe som den romerske generalen Maximus i filmen
"Gladiatoren" si: On my command, unleash hell! Slaget som fulgte er et av
filmhistoriens store øyeblikk, der vi ser flere tusen "siviliserte"
romerske soldater stå musestille i en tysk skog mens de venter på de tyske
barbarene, som til forveksling ligner litt på de gallerne romerne møtte i
Asterix-heftene, med sine lange ville fletter og vikingaktige utseende. Vi
hører fuglekvitter og ser vakker natur før Crowe gir et signal, og helvete
er løs med tunge steiner fykende gjennom lufta, brennende piler, gale
hunder og forrykte romere som spidder eller blir spidda av de enda galere
barbarene. Effekten som skapes på netthinnen fra øyeblikket med det
naturskjønne og ufarlige til et helvete uten like er helt glitrende i
filmsammenheng.
Innen rocken er det ikke så ofte vi møter artister som skaper liknende
effekter, naturlig nok, men det finnes altså musikere som foretar
halsbrekkende forvandlinger, og en av de som har gjort det her hjemme er
Amund Maarud. Maarud har i mange år vært en av bluesens store sønner, og
det ganske land har fått besøk av bluestrollmannen Maarud, og hans store
virtuositet og praktfulle utøvelse av bluesen som treffer hjerte, solar
plexus, føtter og sjel. Men noe var i gjære: på slutten av sine konserter
pleide Maarud og bandet hans og "unleash hell". Da lot de blues være blues
og dro på med et rotterace, eller rettere sagt rockerace. Folk hadde
drikki sånn folk som er glad i blues har for vane å gjøre så de ble med på
kjøret og hørte og så et smilende band kjøre på med en jamma syretrip før
strømmen gikk. I sluttfasen av 2006 fikk folk på noen få utvalgte steder,
kanskje mer på grunn av riktig tid enn sted, oppleve Amund Maarud & The
Grand. Helvete var fremdeles ikke slippi løs, men det begynte å ligne på
det vi får servert på "The Grand". Men folk forventa fremdeles mye blues
og fikk det, avbrutt av heftige doser med fremtidens Maarud-brødre.
Så skulle navnet Maarud tones helt ned, Amund var nå "bare" et hvilket som
helst medlem i et band som nå bare gikk under navnet The Grand, som det
forøvrig finnes flere av der ute, men det finnes bare ett The Grand med
brødreparet Maarud i - og det er debutplata deres jeg har fått til omtale
i denne weben. Line-upen gir oss grunn til å smile lenge før plata gir lyd
fra seg. Vi finner nemlig Amund på gitar og vokal, bror Henrik på trommer,
mageristern Per Tobro på bass og Eirik Tovsrud Knutsen på et Hammond B3
orgel - de fire slipper helvete løs, som om bluesen har vært et fengsel
for dem, og nå er de fri til å spille fletta av alle som tør å gå løs uten
ørepropper som fast inventar i øra.
Det er helt vilt og utemma det som blir servert. Fundamentet er bygd på
gamle blues- eller bluesrocktravere som John Mayall, Rory Gallagher,
Johnny Winter, Hound Dog Taylor, Buddy Guy, Canned Heat, Jimi Hendrix og
ikke minst powertrioen Cream, men det spilles i en garasjerock eller
protopunk-setting som bringer tankene tilbake til The Stooges og The Who -
som på "Live at Leeds", og sannelig dunker de seigt i veg på noen av spora
så en får helt Sabbath-ståpels og rocker tøft som et MC5 i spinatform. På
toppen av det hele har gjengen skrevet noen låter til denne skiva som står
til terningkast 7! Men det er likevel fremføringa som får frem gliset i en
gammal rocker, ja de herjer med deg og pøser på med en villskap og
ufiltrert dævelskap som viser at The Grand forlot noe veldig bra for noe
enda bedre. På sett og vis er kanskje Jon Spencer Blues Explosion det som
ligger nærmest dette i stil, hør for eksempel på glimrende "Borderline", i
en låt hvor de også tillater seg en psykedelisk gitarsolo, for på samme
måte som med Jon Spencers krakilske utlevering så hører man at bluesblodet
strømmer hissig gjennom kroppen til denne kvartetten, og de klarer seg
fint uten R.L. Burnside også.
Jeg innrømmer at jeg har lett for å ta av når jeg hører god rock, og nå
mens jeg befinner meg i gledesrusen av dette ufattelige prakteksemplaret
av ei skive, så skal jeg hoppe elegant over at ikke alle låtene er
klassikere. Jeg hiver meg istedet på det toget som frakter meg til
gromlåtene på skiva, og nevner i fleng: "Go wave it in the street", "Ball
& chain", "Turn me on", "Borderline", Sabbathske "Downhill" og vanvittige
"Lust to win" - kanskje den beste rockeren jeg har hørt siden jeg meldte
meg ut av statskirka. En ytterligere gjennomgang av skivas låter forteller
meg at jeg ikke finner de låtene jeg trodde trakk ned helhetsinntrykket,
men jeg klager ikke på det akkurat. En plate å dø for - og jeg har booka
de til Rjukan Rockfestival 6. juni 2008 attpåtil! |
