|
Nok et
suverent band har oppløst seg selv. Denne gang gjelder det Grandaddy,
fra Modesto i California. Bandet, som ble ledet av den geniale
skrullingen Jason Lytle, forøvrig en mann med en velutviklet sans for
humor, ble dannet i 1992. 14 år seinere, i januar
2006, sa de stopp.
Det er spesielt ett album jeg synes fortjener noen
rosende ord, "The Sopthware slump" fra 2000. Albumet skiller seg ut fra
de andre platene til bandet, og det skiller seg egentlig ut fra alle
andre plater jeg har hørt også. Det er faktisk en av de mest særpregede
platene jeg har hørt, og kan vel egentlig ikke plasseres i noen bås. Men
at den er ganske alternativ er det ingen grunn til å betvile, og speisa. Jeg skulle
likt å vite om det var en stråle fra rommet med kreative musikalske
innspill som traff Grandaddy før den plata her ble til.
Bandet har på denne plata hatt en forkjærlighet for kasserte el-pianoer, eldre
daterte synther, og mollstemte
orgler fra middelalderen. Bandet var tidligere ganske gitarorientert, og
spilte skranglete melodisk småstøyete indierock med et glimt i øyet -
bare sjekk de teite gule kyllingene de har plassert på plateomslag osv.
Bandet opptrådte som en trio i noen år før Lytle fikk mer og mer sansen
for tangenter til fordel for strenger. Han dro inn to herrer til i
bandet, en på gitar, som på en måte fylte noe av hans tidligere rolle,
og en på keyboard.
Etter den fantastiske godingen og Pavement-flørten "Under the western
freeway" fra 1997, med favorittlåta "A.M. 180", var det altså stille i
nesten 3 år før "The Sopthware slump" så dagens lys rett etter
årtusenskiftet; hvis vi velger å se bort fra en ep-en "Signal to snow
ratio" fra -99, samleren "The Broken down comforter collection", som
slapp ut i 1999, som var en kolleksjon med ep-er, B-sider og skrudde
låter de hadde gjemt i en skuff i øvingslokalet sitt. Plata er forøvrig
glimrende, og forteller oss at Grandaddy knapt var i stand til å høres
likegyldige ut.
Men, på en varm sommerdag i ørkenen utenfor Modesto var det altså
en stråle fra verdensrommet som traff dem, og den fikk dem til å reise
ut til en gravplass for gamle synther, orgler og datamaskiner. Grandaddy blåste vekk
støv og lort fra de, tok de med seg hjem, reparerte dem, og brukte dem
på denne plata.
Bandets låtskriver, bestefar Jason Lytle, hadde også blitt fylt med
melankoli på sine gamle dager, og farget sine nye låter med helt nye stemninger. Ny
inspirasjon fra uventet hold førte til nye sterke komposisjoner, enda
sterkere enn tidligere, og inspirasjonen fra orkestre som Radiohead (Ok
computer -97), The Flaming Lips (Soft bulletin -99) og Pink Floyd (Dark
side of the moon -73) synes også åpenbar. Hvis man hadde lagt disse tre
platene oppå hverandre og spilt de samtidig hadde vi hørt "The Sopthware
slump".
Men Grandaddy har en egenskap som gjør dem helt unike: stemmen og sangen
til vokalist Jason Lytle. Den er veldig lett å bli ordentlig glad i.
Raringer liker ofte andre raringer. Låtene er gjerne bygd
rundt hans usedvanlig melankolske, litt sære, men vare stemme.
Hvis du blander stemmen til Chris Stamey (The Db's) og Neil Young så
har du noe som kan ligne på Lytle, til en viss grad. På "The Sopthware
slump" kommer den enda bedre til sin rett enn tidligere også, fordi det
er mange rolige perioder hvor hans synging er den usynlige kraften som
holder låta sammen og gir den et puff videre, ut i verdensrommet.
Spesielt under kolossale "He's simple, he's dumb, he's the pilot" får
man følelsen av å sveve vektløs i et romskip på veg til en ukjent
stjerne i Andromeda-galaksen for å lete etter sannsynlig liv. Låta
bygger seg opp lag for lag i nesten 9 minutter, og høydepunktet for meg
er den gråtkvalte melankolske stemmen til Lytle, som i par med de
pussige tangentlydene skaper de snåleste effekter, for meg helt uhørt i
rocken. Effekten forsterkes ytterligere av at resten av bandet i store
deler av låten bedriver trist dommedagskoring.
Tekstene er også uhyre sterke. De handler gjerne om mislykkede
rompiloter, ofte alkoholiserte, som "Jed the humanoid", en låt som
ligner noe på den ufattelig sterke åpningslåta. Jeg tror kanskje Lytle
prøver å fortelle oss at selv om vi klarer å reise til de ytterste
utposter i verdensrommet med utstyr vi i dag bare kan fantasere om, så
vil alltid mennesker være mennesker, med sine feil og mangler. Og han
prøver å fortelle noe om forbrukersamfunnet, om vår kjøp og
kast-mentalitet. Selv klarer han å lage stor rock ved å bruke
instrumenter som andre har kastet for mange år siden. Hør bare på
synthen i "The Crystal lake", de som har hørt Electric Light Orchestra
fra 70-tallet vil nikke gjenkjennende på hodet. Men Lytle pakker den inn
i et helt annet musikalsk univers.
Ellers er plata ganske variert, spennet går fra symfonisk oppbygde "He's
simple, he's dumb, he's the pilot", via småtussete søte godnattviser i
Mercury Rev-pyjamas, som "Underneath the weeping willow", til
overjordisk vakre skranglefanter, som "Miner at the dial-a-view", med
innlagt snakking fra en vertinne i et romskip på veg til Titan med nye
kolonister. Samtidig handler det meste om Jed her, eller typer
som han. Som i den aldeles nydelige "Jed's other poem", hvor nettopp
stemmen til Lytle får frem tårer i øyekroken, delvis a capella, før
eldgamle orgler smører sansene dine. Jed skriver dikt, flotte dikt, men
det finnes ingen i nærheten som kan lese dem. Ta deg en lytt til "E.
Knievel interlude også". Det er som om man befinner seg i et kapell
under en begravelse, med en organist som ikke husker den triste melodien
med en gang, og vi hører merkelige lyder i orgelet, det knitrer i
bakgrunnen, og et eller annet inni dypet lager en forferdelig ulyd.
Magisk!
Jeg har mange favoritter i rocken, men denne er ekstraordinær. Noen har
lurt på om det finnes en fremtid for rocken etter årtusenskiftet.
Nyttårsrakettene hadde så vidt sluttet å smelle før vi fikk beviset på
at det var en fremtid for rocken. Rocken er ikke død, den lukter ikke
vondt, men du må henge med, for før du vet ordet av det så er den på veg
mot stjernene, ikke med major Tom, men med Jed som pilot.
Rock Engh Roll
20 februar 2006 |
