Rockeweb
 Plateanmeldelser		          
         
         
         
  #   A   B   C   D   E   F   G   H   I   J   K   L   M   N   O   P   Q   R   S   T   U   V   W   X   Y   Z   Æ   Ø   Å
Gravel Control
Demo August 2006
Apartment Records
Cd - 2006




Rock Engh Roll 24 februar 2007		 Gravel Control: Christian Dam, gitar, vokal - Håvard Berstad, vokal, electronics - Anders Bøe, bass - Christian Jakobsen, trommer
Genre: Norsk Psykedelisk Deppepop - Psykedelisk Kunstpop - Eksperimentell Pop
I Rockeweb: Demolista 2006
Webreferanse: Gravel Control

Anmeldelse: Det er ikke alltid like lett å se om en person vinker eller drukner. Indigomann, som vi kan se på plateomslaget til Gravel Controls nyeste produkt, gjør kanskje ikke noen av delene. Jeg tror faktisk han har sovnet i stående stilling med hodet i knappeste mulige pustestilling over vannflaten, eller så er han dirigent for The Blue Underwater Orchestra. Vi ser forøvrig solen speile seg i det indigoblå vannet.

Gravel Control er fortsatt fra Oslo, men mens Dam og Berstad tidligere også trakterte bass og trommer, har de nå fylt opp de plassene med levende musikere, sånn at vi nå snakker om en kvartett, ikke en duo, slik de var på 7-tommeren i 2005. 3 av 4 låter fra den er forøvrig med her også, men i omarrangerte versjoner.

På dette tidspunktet av omtalen leter jeg febrilsk etter presseskrivet fra bandet, men finner ikke noe. Demoen har nå gått stup i ett i flere timer mens jeg har gjort stort sett ingenting. Hva er det jeg hører tro? Det er noe dystert over det. Veldig dystert. Spesielt vokalen, som er utpreget Joy Division anno "Closer" fra 1980; det kunstneriske plateomslaget er nok heller ingen tilfeldighet, musikken lener seg ofte mot kunstrockens mer abstrakte idealer; mer her finnes også litt pop, litt sånn monoton robotaktig pop, som i den fine, men i lengden lett enerverende "Up to the sky"; og litt innblanding fra akustiske gitarer lyser opp i dystre landskapet, som i den relativt lystige - til Gravel Control å være - åpningslåta "High time"; og her finnes også Velvetske elektroniske støydoser i bakgrunnen, men Gravel Control bruker elektronikk der Velvet brukte gitarfeedback.

Hva kaller man musikken til Gravel Control? Det psykedeliske elementet virker å være litt på vei bort. Logoen til bandet minner meg om noe gotisk, og da er vi jo ikke så langt unna Joy Division og temmelig depressive greier. Så jeg tar en spansk en og benytter meg av friheten til å kalle 2006-utgaven av Gravel Control for norsk gotisk kunstrock eller eksperimentell deppepop.

Denne plata hadde fått fin omtale tidlig på 80-tallet, derom hersker ingen tvil. Ja, jeg tror faktisk det ville vært en liten vinylklassiker verdt mange penger i dag. Hvis den hadde blitt utgitt tidlig på 80-tallet altså. Men, det er den ikke, og den vil nok dessverre drukne i den vannvittige mengden av relativt ok plater som gis ut nå for tida.

En av de nye låtene heter "Dead sun", og er plassert til slutt, og er over 6 minutter lang. En hovedårsak til at jeg liker dette bandet er muligens at jeg mener å høre inspirasjon fra to av de største heltene i rockeuniverset, nemlig Velvet Underground og Joy Division. Det litt pussige sånn sett er at mannen Christian Dam - eller er det Håvard Berstad som synger denne tro - minner styggmye om dama Nico, slik vi hørte henne på noen av de mest utilgjengelige låtene. Jada, det er mørkt og dystert dette, absolutt ikke noe partymusikk, men fin musikk for de rette anledninger. Ett skritt frem og to til stjernen Alpha Centauri via det hvite lyset i plateomslaget for Gravel Control.
Gravel Control
The Whylight zone
Apartment Records
Vinyl 7" - 2005




Rock Engh Roll 14 januar 2006		 Gravel Control: Christian Dam, gitar, vokal, bass - Håvard Berstad, vokal, bass, electronics, trommer
 Genre: Norsk Psykedelisk Deppepop - Psykedelisk Kunstpop
Låter: Side A: Small green men - Black birds / Side B: Somedaynight - Up to the sky
Webreferanse: Gravel Control

Anmeldelse: Visste du at det kryr av butikker som kan presentere en rikholdig meny med det mest obskure som er gitt ut av alternativ rock innen alle genre. Du finner butikker på småsteder, som for eksempel Lite Nytt AS i Lærdal, som har masse kremvinyl i sine hyller, en butikk som også er nettbasert. Og du finner dem i storbyene. Ofte er de plassert i en eller annen luguber kjeller med en snill, skremmende snåling plassert bak disken. Sjappa har gjerne en nettadresse også, som er nesten umulig å finne hvis man ikke er en rockesnushane, men like fullt vil du ofte finne en mailorder-katalog med utrolig mye snadder. Apartment Records holder til i Maridalsveien i Oslo, og har en utrolig innholdsrik mailorder-katalog. I tillegg har du via Apartment tilgang til alle skivene man før fant hos Progress Record Shop i Trondheim. Det jeg ikke visste om Apartment Records var at det også var en label, en label som nå har gitt ut Gravel Controls debutplate, en 7" vinylsingel med 4 låter, som du selvsagt finner i katalogen til Apartment Records.

Gravel Control er Christian Dam og Håvard Berstad. Begge virker å være det man på godt norsk kaller tusenkunstnere.
Musikken de har laget til denne debutplata si er på en måte siste fase i et kunstnerisk verk som startet allerede med utformingen av bandlogo, deretter kom deres fantastisk flotte animerte og bevegelige hjemmeside; layouten på omslaget til plata, inkludert den nifse personen som er tegnet der, er også særdeles kreativt. Resultatet av disse kunstneriske bravadene finner vi på en 7" vinylsingel utgitt på en liten uavhengig label i Oslo. Jeg tror trygt jeg kan slå fast at rask kommersiell suksess ikke er den drivende kraften bak "The Whylight zone", forøvrig en glimrende tittel, for musikken passer godt til den skumle serien "The Twilight zone". Vi får vel håpe at vi ikke opplever så mye rart bak det hvite lyset vi ser på omslaget, "in the whylight zone", som man opplever i serien "The Twilight zone".

Som nevnt så er musikken til duoen siste etappe i "The Whylight zone"-prosjektet til Dam og Berstad. Og den er ikke lett tilgjengelig for et utrent øre. Det hele er pakket inn i et psykedelisk slør, i et nifst, dystert, innadvendt lydbilde. Dette er depressiv popmusikk, jeg vil nødig høre på dette på en kirkegård eller inne på Radiumhospitalet. Duoen veksler på å synge, alt er ikke like gruoppvekkende, men en ultratrist mann som Ian Curtis i legendariske Joy Division ville nok ha blitt vekket opp fra de døde hvis han fikk nyss om denne plata. Eller Syd Barrett - en inspirasjonskilde antar jeg, eller Nick Drake. Døde personer. Vokalen er oftest langsom, veldig langsom. Jeg tar først og fremst utgangspunkt i den første låten på singelen, "Small green men", som er en glimrende låt. De tre andre låtene er for kladder å regne i forhold, i alle fall to av dem, og der blir det eksperimentert mer med struktur, tempo og mer eller mindre vellykkede soloutbrudd.

Men alt funker altså veldig bra på den første låta, på hver side. Og selv om vokalen nok er en utfordring for folk som sliter med psykiske problemer, så matcher den perfekt resten av det psykedeliske, depressive, kunstrocklandskapet, bare man venner seg til det, eller ønsker å få noe positivt ut av lytteropplevelsen. Og det gjør jo jeg. Noe som virkelig er positivt med plata er gitarspillet. De som har lånt bort øre til folk som Robert Fripp, Bill Nelson, Snakefinger eller Adrian Belew skjønner hvor jeg vil hen. Gitarspillet er konstant utforskende og spennende lytting. I motsatt ende kommer dessverre tromminga. Jeg synes den ofte er litt malplassert i forhold til det øvrige lydlandskapet, og skjemmes dessuten av grusomt dump og tam lyd.

Dette er en singel så jeg legger mest vekt på første låta på hver side. De er begge gode, spesielt "Small green men". De to andre er fyllstoff. Når disse to kunstnerne har bra nok låtmateriale til en hel ep, eller kanskje et helt album, kan de virkelig bli å regne med, for musikken de lager er sjelden kost. Og avgjort noe for deg som vil følge med på det som skjer innen alternativ ny norsk rock.