Green Sky Accident
Drops of color
Interregnum
Records
Cd
-
2009 -
På
Myspace
Rock Engh Roll 3 oktober 2009 |
Anmeldelse:
Interregnum Records er en spennende indielabel i Bergen som ikke fokuserer
på en spesiell genre, men på god musikk, det være seg country, grindcore,
black metal, ambient, eksperimentelt, hip hop, pop eller andre stilarter.
Litt detektivarbeid viser at jeg helt klart har gått glipp av flere
snacksbefengte skiver, og at jeg har mye å glede meg til ved å sjekke de
opp. Et av bandene
jeg har gått glipp av er Green Sky Accident, som slapp sin "Drops of color"
i sommer.
Green Sky Accident er duoen Tore Torgrimsen fra Bergen og Stian Mathisen
fra Trondheim. De to spiller det meste selv, men har huka inn noen kjente
for å utfylle lydbildet på enkelte låter. De 11 låtene på denne plata er
konstruert på en original måte. De to medlemmene bor jo noen mil fra
hverandre, så de to siste årene har de sendt hverandre lydfiler omtrent
sånn som god gammaldags brevveksling funka. Ideene til "Drops of color"
har bokstavelig talt blitt sendt gjennom fjell, fjorder og dype skoger
helt uten at folk mellom Bergen og Trondheim har visst noe om det. Det er
noe å tenke på. På sine reiser har de hatt med hver sin 16-spors
båndopptaker, og spilt inn deler av låter og lyder i kjellere, stuer,
soverom og studioer i sine hjembyer og i Bodø.
Ferdig redigert låter "Drops of color" som a green sky accident,
alternativt et originalt og ganske hjemmesnekra indiepopalbum. Det er
vokalharmonier her i spann med en akustisk gitar som minner om Simon &
Garfunkel, og kanskje litt 70-talls Neil Young, de kan støye som Sonic Youth og Motorpsycho, de kan være
langsomme som slowcorebandet Codeine, shoegazende som My Bloody Valentine,
lo-fi-popete som Pavement, de eksperimenterer med ulike samplede lyder de
har plukka opp på sine reiser, og de er til og med ganske countryinfluerte
når de bruker banjo og mandolin.
Dette er en plate man ikke kan forholde seg passiv til, for den krever
lytting. Det er som en forundringspakke hvor det dukker opp nye
overraskelser hver gang den puttes i spilleren. De kan for eks. skilte med
et pumpeorgel fra Asia, ukulele, oscillerende tape-echo, bongotromme,
rytme-egg, geiteklover og feedback-looper. Et sted hører vi allsang fra en
kirke, eller? Dette er garantert en plate for han som drar ned
rullegardina når sola skinner på utsida og spiller rock 'n' roll fra morra
til kveld, for dette er smalt, smart og smalt.
Åpningslåta er blant de beste på plata. "In and out of tune" heter den, og
starter med banjo, eller er det mandolin, og småskjev vokal, før det tar
av rundt lo-fi-popens breddegrader og en fortreffelig gitarsolo inntar
arenaen. Plata er breddfull av koselige, småsure, sonisk støyende eller
pikante gitarworkouts. Vokalen høres først litt amatørmessig ut, småfalsk og
uferdig, men når den setter seg sammen med resten av plata låter det
knall. En bolledeig er heller ikke særlig god før den er ferdig heva.
En låt som bør kunne treffe et større publikum er det
Motorpsycho-inspirerte tittelkuttet. Den fester grepet fra første
gjennomhøring, og er med sin fine akustiske gitar, melodiske nerve og
behagelige vokal en låt som skiller seg ut på plata. På slutten av låta
bygger trøkket seg opp og en venter bare på en eksplosjon, men den
avsluttes før det smeller. Tittelkuttet glir over i "Organmother", den
mest støyende saken på plata, et lite feedbackinferno.
"Drops of color" er 11 fargerike dråper som virkelig kan anbefales
til rockeglade som krever noe igjen for at de skal bruke tid på en plate. |
