Mark Gregory
Songs of the
earthbound weep
Music For
Records
Cd
-
2010 -
På
Myspace
Rock Engh Roll 4 mars 2010 |
Anmeldelse:
Den triste klovnen på plateomslaget er nok hovedpersonen himself, Mr. Mark
Gregory. Han er født i England, men flyttet til Irland hvor han bodde i
nesten 20 år, og fikk gleden av å spille med den rullende steinen Ron Wood
og Sharon Shannon fra The Waterboys. Så flyttet han til Trondheim og har
der spilt med en rekke briljante norske artister, men mest kjent er han
som låtskriver i bandet Chronicles, som fikk meget god respons for sitt
debutalbum i 2007.
Tida går og Mark Gregory har blitt 53 år gammel. Med "Songs of the
earthbound weep" debuterer han som soloartist. Her snakker vi om ekte
soloplate, vi hører nemlig kun Mark på sang og akustisk gitar. Vi hører
tydelig innflytelse fra hans forbilder, folk som Nick Drake, Bob Dylan,
Richard Thompson og John Martyn. Selv om lydbildet er strippa ned til
beinet føler vi den magiske miksen mellom folkrock og viserock i musikken
til Gregory. Han supplerer gjerne også med litt bluesvibber, inspirert av
Robert Johnson som han også er.
Dette er ikke musikk som tar stor plass, Gregory bruker innestemmen sin,
og koser kjærlig med gitarstrengene. Det flyter av gårde uten noen form
for ukontrollerte støykilder, det låter varmt og koselig, og det er
perfekt lyttemusikk, men gjør du noe annet i tillegg til å lytte
forsvinner den usynlige nerven i låtene og det blir ganske kjedelig og
likelydende. Derfor konsentrerer jeg meg helt om plata og lytter. Det jeg
hører er en klangfull og moden stemme som synger gode tekster fra et langt
og innholdsrikt liv. Det handler ofte om ensomhet, isolasjon og det indre
sjeleliv.
Det som skiller han fra de nevnte herrer lenger frem i omtalen er evnen
til å skrive låter som setter seg i minnesentralen. Det er kun sporadiske
tilløp til låter en husker etter at plata er ferdig, men styrken er den
gode jordnære og levende stemningen, som jo akustisk musikk gjerne skaper.
Dette er musikk for en stille kveld i stua med kjæresten din, musikk for
den varme sommerkvelden rundt leirbålet, for en kveld på turisthytta midt
på vidda etter en lang skitur. Men det finnes også særdeles vakre melodier
her, og i særklasse gjelder det instrumentalen "Glennbonniv waltz". En
annen melodifager vise er "Nothing at all", som tydelig viser bånd tilbake
til Nick Drake sin musikalske og åndelige arv. En koselig plate fra en kar
vi garantert kommer til å få flere plater fra, nå som han endelig har fått
startet sin egen motor. |
