Guardians Of Time
Machines of
mental design
FaceFront/VME
Cd
-
2003 -
På
MySpace
 
Rock Engh Roll 3 september
2009 |
Anmeldelse:
Powermetal er en genre jeg aldri har hatt sansen for, men det er kanskje
fordi jeg aldri har hørt Guardians Of Time fra Kristiansand. Min skepsis
er nå snudd til rå dyrkelse, mens jeg finner meg sjøl fullstendig oppslukt
av en falsettsyngende råtass med intelligent muskelmetal spilt av
gnistrende gode musikere majestetisk brølende i bakgrunnen. I forbindelse
med at dette suverene bandet er på gang igjen med ny plate og
turnevirksomhet er det på høy tid å skrive noen utvalgte ord om en plate
som fremdeles står som en urokkelig bautastein i det norske metaluniverset.
Litt historikk: Guardians Of Time ble dannet i 1997 og ga ut sin første
demo, "Soul reaper", i 2000. Bandet ble oppdaget av tyskeren Axel
Thubeuville hos Shark Records, og debutalbumet "Edge of tomorrow" fra 2001
fikk mange plasser euforisk mottagelse. Så kom "Machines of mental design"
ut i 2003, til enda bedre kritikker jevnt over. Dette albumet ble også
produsert av Endre Kirkesola i Dub-Studio, Kristiansand, og gitt ut på
forskjellige selskap verden rundt, her hjemme i Skandinavia var det
FaceFront som gjorde jobben.
Musikken til Guardians Of Time er episk og ganske progressiv powermetal,
og bandet har en særegen stil, en stil de snublet over allerede i sitt
andre leveår, til sin egen store overraskelse virker det som. Bandet fikk
tilnavnet "thinking man's metal" og gjorde stor suksess med opptredener på
viktige metalscener og festivaler gjennom 2003 og 2004, med en supportjobb
for selveste Slipknot på hovedscenen på Quart festivalen som en topper i
karrieren.
Dessverre sluttet noen av medlemmene i 2004, og bandet gikk i dvale,
inntil nå. Med grunnmuren bestående av vokalist Bernt Fjellestad og
gitarist Paul Olsen intakt har en ny line-up sett dagens lys i 2009. Nye
medlemmer er Bent Lindebø på gitar og Øivind Vågane på trommer. Tida vil
vise om disse klarer å fylle skoene til tidligere medlemmer. Materiale er
skrevet til et nytt album og utsultede fans kan begynne å glede seg både
til plate og nye livestunts.
"Machines of mental design" er et konseptalbum som handler om - hold deg
fast - 5 voktere, Guardians Of Time, som alltid har vært her, som har
blitt oppnevnt til å overvåke og protokollere forskjellige tidsperioder,
så vel som sørge for tryggheten, til menneskeheten og andre raser i dette
og andre dimensjoner i fortid, nåtid og fremtid. Disse, altså "Machines of
mental design", er hovedvesenene i et tidsmessig utdrag fortalt på denne
plata som en kronikk fra år 2012 til 2100, og er som sådan kun basert på
studier om én rase i universet: mennesket.
At det tar tid å sette seg inn i både det tekstlige og det musikalske
innholdet på denne plata er et understatement av dimensjoner. Plata varer
i en liten evighet og inneholder 13 låter som er konseptuelt delt opp i 4
deler. Det første som møter deg som lytter er noen innledende lyder og
snakking før et mektig og krystallklart metalsound river opp stillheten,
du har kommet til "Point of no return". Videre er det mengder med utsøkt
melodiføring i gitarene, en ustanselig horde med titanriff og soloer som
gir frysninger nedover ryggen, som kombinert med et kolossalt komp gir et
sugende groove gjennom hele plata. Det er lydmessig en plate som tømmer
deg for energi, for den gir alt hele tiden, inntrykkene kommer tett som
hagl, og dette er ikke akkurat frøkenmetal.
Låta "TriOpticon" kan stå som et godt eksempel på den overbevisende
melodiøse og komplekse låtsnekringa til Guardians Of Time, og selv om
gitarspillet her tenderer til å være noe av det mest imponerende jeg har
hørt på en norsk metalskive, så kommer vi jo ikke utenom bandets vitale
midtpunkt: Bernt Fjellestad. Hvor mange knakende gode metalband har ikke
blitt ødelagt av en vokalist som bare høres latterlig ut, spesielt
innenfor genren powermetal? Fjellestad blir aldri latterlig, tvert i mot,
han mestrer vokalen til det nær perfekte der han hyler ut i rein falsett
uten å bomme en millimeter på tonen, før han i neste omgang balanserer
stemmen sin elegant mellom dristige trommepiruetter, buldrende progpartier
og skrikende gitarsoloer. Ja, til og med dødmetal-brøl mestrer han, som i
den overveldende tittellåta.
Er det så ikke noe å klage på? Vel, det blir kanskje for mye av det gode.
En skal være rimelig entusiastisk i forhold til stilen for å ikke bli helt
utmatta av over en time med powermetal som er såpass intrikat som dette.
Men, hvis vi sammenligner denne plata med en stor porsjon deilig gryterett
med masse hvitløk og chili, så er det jo ikke gryterettens skyld at du
blir mett før tallerkenen er tom. Nå må jeg slutte å skrive før jeg gir
plata full pott. |
