Startside

Jeg har vel kanskje nevnt det før også, men det skader sikkert ikke å gjenta at jeg aldri har vært lenger nord enn Åndalsnes. Jeg har altså aldri vært i Trøndelag. Derfor kan jeg egentlig ikke omtale trønderrock, men jeg gjør et sjeldent unntak med The Hærmætti Tysland Band. Dette på tross av at jeg lider av visse handikap under avlyttingen, eller avhøret om du vil, av denne plata, "Ørli mornings", som er bandets debutskive; for jeg har en flue i det ene øret som har satt seg fast i ørevoks og som surrer som bare faen, pluss en langt fremskreden fobi for dansbandorientert hjemmebrentpopp fra Midt-Norge. Så årsaken til at jeg likevel vil omtale "de som hærmær etter" er plassert bakover i tid, nærmere bestemt til den tiden jeg var i militæret på Jørstadmoen ved Lillehammer og, ikke minst, til da de fem herrene Tysland ble født, i den lille bygda Tyslandsvika i Proppdal kommune, midt på grensa mellom Nord- og Sør-Trøndelag midt i Midt-Norge.

Jeg traff nemlig en dritmorsom trønder i Lillehammer mens jeg var i militæret. Vi og flere sylferskinger fra ellers i landet festa sammen. Trønderen var selvsagt drita full på illeluktende hjemmebrent før vi andre hadde starta på andre ølflaska, og den artige, lange, bebrillede trønderen begynte å fortelle en historie om han som kom til bensinstasjonen for å fylle bensin i et bittelite søkk i hånda si, på oversiden mellom tommel og en av fingra. Han måtte jabbe lenge for å få kjøpt så lite bensin, og han ville heller ikke fortelle hva han skulle bruke det til, for bil hadde han ikke med seg, ei heller andre transportmidler. Men til slutt fikk han nå bensinen sin, og plutselig hveste han til med en lyd som hørtes ut som en motorsag, men som altså kom ut av kjeften hans fra et eller annet sted i dypet bak hølet mellom fortenna, og før den kvinnelige bensinstasjon-innehaveren fikk dratt inn pusten og blåst ut igjen satt trønderen i gang med å dra junior i hundre rett foran synet hennes. Historien endte jo ikke der, neida, for de giftet seg ikke mange dagene etterpå må vite, og trønderen som fortalte denne historien var ungen deres. Ja, vi lo og vi lo av denne bedårende historien, og etter den tid har jeg liksom alltid hatt litt sansen for trøndere må jeg si, selv om godgutten Ole Gunnar Solskjær sluttet i Rosenborg alt for tidlig for å bli fast scoringsmaskin i Manchester City.

Imidlertid, snakker vi om trøndere kommer vi ikke utenom Tysland i en eller annen form. Terje Tysland var guru sammen med bror Åge Aleksandersen med bandet Prudence allerede før gutta i Hærmætti Tysland ble født. Det er en kjent sak at Prudence gikk i oppløsning fordi Terje Tysland stjal alle damene Åge likte, og at han lot det gå sport i å feie over ei gift skreppe i hver eneste by de spilte. Terje Tysland feia også over skreppa til Åge, men da smalt det i sikringsboksen til Åge, og Prudence var historie. Så når de sang "Takk te dokk" i Royal Albert Hall for siste gang så visste ikke puddingene i Adresseavisa hvilken bombe som hadde gått av midt i Prudence. Dermed forlater Åge denne solskinnshistorien og etterlater seg Terje alene. Terje fortsatte med å brygge kruttsterke saker alene også. Han sang om stakkars klovner, om hvorfor folk er så glade, om Haldis, om at tre flasker vin er fyll, osv, osv. Samtidig bestøvet han unge rødtopper i de tusen hjem, og bare i området rundt Tyslandsvika vokste det opp fem Tyslandsbrødre og et Tyslandsøskenbarn som organiserte seg og dannet det vi i dag kjenner som The Hærmætti Tysland Band, men som den gang, for over 30 år siden, gikk under navnet Vømmøl. Seinere var de D Kids, det var DDE, eller DDVAR - også kjent som skiløperen oDDVAR Brå - og de var kjent for å være like eksplosive som TNT, godfjotta som Stage Dolls, men dessverre så Dum så Dum disse boysa. Med alderen, og etter et voldsomt konsum av trøndersk sodd og Lysholmer spesial av både det ene og andre slaget så har de nå etter tusenårsskiftet holdt seg til å hærme på tidligere utgaver av seg selv, derav navnet Hærmætti.

Men far sjøl, Terje Tysland, klistrer jo fremdeles de fleste nye band med huet først inni veggen og omgjør stadig ethvert spillelokale til en krigssone med sin fartsfylte trønderrock og ville, sexgale, alkoholiserte fans, så det er egentlig nok med en utgave av Tysland for hele Norge faktisk. Derfor opererer The Hærmætti Tysland Band med pseudonymer også. Slik at det som i sivil sammenheng er Tarjei Tysland, Tony Tysland, Trond Tysland, Truls Tysland og Tore Tysland (legg merke til at alle fornavn starter på bokstaven T som i Terje) er i artist og bandsammenheng Frode Sander Øien, Even Granås, Truls Lorenzen, Erlend Smalås og den absolutt motorpsykiske Lars Lien. Sistnevnte har forøvrig flyttet til og fått oppkalt en liten bebygd og spedbygd odde ute i Trondheimsfjorden for Larsville opp etter seg og har der montert opp et platestudio som fikk navnet Larsville Studios, hvor "Ørli mornings" ble spilt inn i oktober 2005. Odden er forøvrig også kjent for å ha mange kuer på besøk, spesielt unge kuer, altså kalver, og odden er fødestedet til miljøverneren Kurt Oddekalv.

Selv om denne gjengen har gitt ut plater i flere tiår under andre mer renommerte navn så er "Ørli mornings" altså debutplata til The Hærmætti Tysland Band. Gutta profilerer på at de er flinke til å spelle, de har jo holdt gitaren eller trommestikka i ene handa og pilsflaska i andre handa i så mange år at begge deler har grodd fast og blitt en fast del av kroppen. Låtene de har smidd til denne plata er på en måte et ekko fra tidligere tider da trøndelagsfylkene var storprodusent av folkelig trønderrock med refreng som ingen kunne glemme; hvem husker vel ikke låter som "Vinsjan på kaia" (refrenget på "Ferjan på Tekstad" er bortimot identisk), "Æ e trønder æ", "Splitter pine" eller "Hun er forelska i lærer'n". Sammenlignet med disse gamle låtene sine er vel kanskje låtene på "Ørli mornings" som flaue briser å regne, vil nok surmaga rockekritikere hevde som aldri har drekki seg full på billig vodka og varm juice og spydd på et miksebord eller PA-anlegg, men kvintetten har utviklet sin folkelige humor og skrevet tekster som tangerer Telemarkens folkelige helter som Ronald Holmberg og Sputnik. Så i Hærmætti har trønderne fått noen nye helter de kan drekke seg stupfulle til og rave rundt i gatene eller på dansefesten og synge "jeg våkna opp på søndag og var skikkelig homo" fra låta "Homo no igjæn" eller "øl over heille mæ - øl over heille mæ - og jeg datt og datt og datt og rulla" fra låta "Øl over heille mæ".

Jeg forstår meget godt at flere av låtene på denne plata tenner en ny folkelig gnist i trønderne, for tekstene er skikkelig morsomme, livsglade, sprudlende og de fleste melodiene sitter som støpt bak hjernebeinet selv i edru tilstand. Her har folk fått flere låter de kan skru opp på full guffe når de feirer nok en ligatittel til Rosenborg, eller kanskje, Sverresborg, Nardo eller Strindheim om noen år. Egentlig litt synd at ikke tekstene er trykt opp for språket er til tider surrealistisk for oss søringer fra små innlandsbygder som strutter av innavl. Visste du for eksempel at nassiblod er neseblod, slarri er pikk, at fessi foill betyr vakumpakket eller at Kevin Keegan er den eneste fotballspilleren alle trønderdamer kunne navnet på.

Vel, gutta i The Hærmætti Tysland Band høres i år 2006 ut som både fugledans-låten, Ravi & Dj Løv, The Kids, far Terje Tysland selvsagt, Vømmøl Spelemannslag, Dum Dum Boys, Stage Dolls, TNT og DDE til tider, de klarer ikke legge vekk fortida si helt, men nå er dem probably Trøndelags mest populære og folkelige trønderrockband likevel, helt fortjent. Så "Ta laitern fræm", for dette er perfekt musikk både til forspill i seng, sofa og baksete, selvsagt på vorspiel og nachspiel i rusmetta lokaler over hele landet, og spesielt i det innavlsbefenge innlandet sørover, på etterspill på purkekammeret - og for "Ørli mornings"!

Rock Engh Roll 18 oktober 2006