Angie Hammer
& The Nails
Gung ho or no go
Giant Midget Records
Cd
-
2009 -
På
MySpace
Rock Engh Roll 31 juli 2009 |
Anmeldelse:
Angie Hammer & The Nails ble dannet i 2004 av Kragerø-gutten Jan Arild
Hammer. Han står også bak labelen Giant Midget Records, som debutalbumet "Gung
ho or no go" gis ut på nå i 2009. Angie sjøl skriver låtene, spiller gitar
og synger. Med seg i The Nails har han en blanding av erfarenhet og
ungdommelig overmot, i Eric Spruce på gitar, Storch på bass og Ronni Rhino på
trommer.
Angie Hammer skal ikke finne opp kruttet på nytt, men holde det tørt. Som
låtskriver er han er inspirert av The Georgia Satellites, Tom Petty
og Torstein Flakne i Stage Dolls. Angie Hammer & The Nails har tidligere
blitt omtalt i denne weben, de gjorde en fin tributeversjon av låta "Queen
of hearts" på "Wings of steel - A Norwegian tribute to Stage Dolls". Live
hører man nok den og andre tolkninger av Angie Hammers favorittlåter, men
på debutplate får vi uten unntak høre Angie Hammers egne låter.
Angie går tøft ut på første låta med en låt det oser sørstatsrock av, med en ganske Petty-inspirert vokal og et rullende
Georgia Satellites-kjør er låta "Leave or be left behind" en glefsende
start på skiva. Låta rocker, det er rock 'n' roll. Dessverre er det få
slike låter ellers på plata. Vi hører et bra midtparti med "House of
blues", "Never too old (to rock and roll) og en brukbar ballade, men
ellers synes jeg ikke Angie har laget særlig minneverdige låter.
Når det endelig kommer en kar som lager sørstatsrock i dette landet, som
til og med er en "southern man" fra kysten i Telemark, så burde jeg jo
juble i fistel, men kanskje det er en god grunn til at mange holder seg
unna stilarten, den er nemlig usedvanlig krevende og byr på store
utfordringer når det gjelder forståelsen av samhandling for å oppnå
nødvendig groove og trøkk, og ikke minst må man ha feeling i stemmebånd og
fingertupper. Det har ikke Angie Hammer & The Nails. De prøver hardt, men
famler litt i blinde.
Bra band kan komme unna med dårlige låter fordi de spiller bra, det kan
gynge og svinge selv om låtene er B-sortering i bandets backkatalog. Flere
av låtene på "Gung ho or no go" kunne nok vært bra hvis de ble spilt av et
kompakt band med de rette ferdighetene og forståelse for genren, men de
fleste låtene blir spilt altfor fort, det mangler dynamikk, vokalen er
slitsomt masete og en av de tøffeste stilartene i rocken er redusert til
en bleik skygge av det opprinnelige utrykket tappet for muskler og nerve.
Bandet må nå gå i seg sjøl og få frem litt southern bluesy feeling, og
vise musikalsk fleksibilitet, kyndighet og innlevelse. Bandet må begynne å
behandle låtene til Angie og instrumentene sine som dama si.
Likevel, selv om dette
grenser mot hardrock og Ac/Dc-riffa sitter løst, så ønsker jeg at Angie
Hammer skal jobbe videre innen sørstats-stilen. Den er krevende, men Angie
Hammer har så mye i seg som låtskriver og musiker at med knallhard jobbing
i et par år til vil han komme opp med låter og et sound som vil blidgjøre
southern-fans. Muligens må han bytte ut bandet sitt for å få det til. |
