Joe Henry
Scar
Mammoth Records
Cd
-
2001
KLASSIKER
Rock Engh Roll 25 april 2006 |
Anmeldelse:
Dette er plata Joe Henry alltid har ønsket å lage, og man kan høre på
måten han synger på at han vet han har gitt ut sin beste skive noen gang.
Henry føyer seg likevel inn i rekka over amerikanske låtskrivere som gir
ut hårreisende gode plater, som nesten ingen gidder å høre på. Hvor mange
kjenner du som har hørt om Joe Henry? Eller Jim White for den saks skyld,
den artisten som kanskje ligner mest på Henry slik han fremstår på denne
plata, forøvrig Henry's 8. plate.
Henry synger litt som Tom Waits, men uten whiskystemmen. Han fremfører
sine håpefulle godbiter i mange forskjellige musikalske drakter, som
frijazz, skurrete rufserock, americana - han er utrolig flink til å flette
inn tradisjonelle instrumenter fra urtidens Amerika, cubanske toner og
eksotiske lydcollager. Det som også er med på å gjøre plata til en
sjeldenhet er musikernes innlevelse og dyktighet. Hør for eksempel på
åpninga av låta "Lock and key". Hør, nyt og lær! Det er så vakkert og
sjelfullt at verden stopper opp for et øyeblikk eller to. For å få frem
disse sanselige vibrasjonene har han hyra inn selveste Ornette Coleman,
Brian Blade, Marc Ribot, Brad Mehldau og ingen ringere enn Me'shell
NdegeOcello; i tillegg til en rekke andre venner og bekjente.
Låter som "Richard Pryor addresses a tearful nation", "Struck" og "Cold
enough to cross" er ekstremt bra låter, perfekt rock som bearbeider deg
helt innenfra det sentrale nervesystemet og utover til ytterste lille
fingernegl - "The bridge between us is lost", synger henry i den aldeles
fortryllende jazzballaden. Noen låter er også som den reineste jam-session,
som låta "Nico lost one small Buddha", hvor vi hører ekstragavant sax/klarinett,-
orgel-, og gitarspill som jazzer deilig. Henry har forøvrig skrevet alt
sjøl, også tittelkuttet som avslutter plata. Det er en blåseinstrumentsolo
som drar seg utover i eninga med et industrielt lydteppe i bakgrunnen.
Spennende!
Joe Henry er ikke resirkulert skvip, men helt ekte. Det hører man veldig
godt etter at man har passert de første innledende rundene i spilleren og
lytter til teksten. Henry er en dyp mann, som lager dype tekster om
samfunnet han lever i, og mennesker han lever eller har levd med, tekster
om tap, savn, sorg, drømmer, fantasier; og når han synger føles det som
han sitter og forteller deg om ting han har opplevd, at han sitter i samme
rom som deg, ser deg dypt inn i øynene og snakker om dama som forlot ham
og fikk han til å føle den uendelige tomheten etter et brudd. Henry gjør
dette på en måte som få andre er i stand til med sin høyt utviklede
sangstemme, som treffer nervetråder i kroppen din som ikke har vibrert på
mange år, i musikalsk sammenheng.
Her finner du sløv frijazz, barblues, singer/songwriter, skeiv americana,
mambo og skranglete rock, som knapt rocker, og jeg garanterer deg at dette
er blant de fineste platene du kommer til å få høre. Hvis noen har hørt
Henry tidligere, og oppfattet han som ganske country da, så glem for all
del det nå, for dette er altså noe ganske annet, og ganske emosjonelt.
Hva med referanser? Tja, for eksempel labelkollega Los Lobos, nevnte Jim
White, avgjort 70-tallsutgaven avTom Waits, og en viss Mark Eitzel.
Henry dedikerer plata til:
The vision of Richard Pryor,
the invention of Ornette Coleman, and the memory of Neil Anthony Ciccone
(1925 - 1999) |
