The Heretics
So far behind
that we're ahead
Roadkill Records
Ep
-
2008 - På
MySpace
Rock Engh Roll 24 april 2009 |
Anmeldelse:
Jeg er kanskje litt gammaldags, men jeg liker å ha musikken jeg spiller på
cd eller vinyl. I tillegg er jeg så jålete at jeg synes det er kult at
artistene lager et plateprodukt som ikke bare er en fryd for øret, men
også for øyet. De fleste musikkinteresserte vil jo gjerne ha platesamlinga
godt plassert i stua si, og den fyller gjerne en vegg eller to. Da er det
jo viktig at det ser bra ut, hvis ikke må platesamlinga vike plass for
teite skap, ufyselige bilder eller kommoder full av pyntegjenstander. Det
er derfor en sann glede å kunne konstatere at ungdommene i The Heretics
fra Oslo/Bergen, Norge allerede har skjønt hvordan et platecover skal se
ut for at en musikkelsker skal få gjennomslag i heimen for å fylle stuas
vegger med plater. "So far behind that we're behind" er et designmessig
prakteksemplar og den gjør platekjøperen sulten på mer.
Mer er i dette tilfelle 5 egenskrevne garasjerockere som er spilt inn og
miksa av Dennis Rux i Hörwerk Tonstudio i Bookholzberg, Tyskland, og
utgitt på Halden-baserte Roadkill Records. Du vet den labelen som har gitt
oss band som Grand Café, Rebel Royale og The Smell Of Mutiny med flere. Nå
er det de unge herrene Bjarte Thorson, gitar, vokal; Mads Mevatne,
trommer, kor; Kristian Høgheim, bass; Hallvard Mildestveit, gitar og Sören
Tesch, orgel, som er labelens nyeste gren på rockestammen, og som det
satses på.
Navnet The Heretics er bra nok, de kunne også kanskje kalt seg The
Heritage, for det de gjør er å bevare en historisk musikkstil som først
oppsto tidlig på 60-tallet, nemlig 60's r&b, den britiske invasjonen i
populærmusikken, som naturlig nok den gangen av naturlige årsaker hadde
det vi i dag vil kalle garasjelyd. Bandene var gode og det var mange av
de, som The Kinks, The Animals, The Dave Clark Five, The Small Faces, The
Who og Manfred Mann for å nevne noen viktige. Musikkens kjennetegn var
gode melodier, et rocka beat, sjelfylt vokal, organisk orgel og
piggtrådgitarer. Selv om det nærmer seg 50 år siden stilen dukka opp har
soundet og låtene forandret seg forbausende lite, men på 60-tallet var
musikken også den mest populære, det er den ikke i dag, da den mer er å
regne for å være smal og alternativ.
Ikke desto mindre finnes det fantastisk gode garasjeband i dag også, også
her hjemme, selv om få matcher band som for eksempel The Reigning Sound,
The Detroit Cobras eller The Compulsive Gamblers. I dag finnes det
forvaltere av denne musikalske arven som er en tro kopi av de gamle
bandene, og band som tilfører stilen noe nytt. Jo mer moro til mer gøy
blir det, er min mening. The Heretics er et band som har lært et og annet
av band som har tilført stilen noe nytt, som igjen var influert av
originalene. The som imponerer meg veldig er jo at gutta lager låter sjøl,
og det er til tider partybefengt så det holder, selv om låtene kanskje
ikke kvalifiserer som gjester i en schlägerrevy om 50 år. Det er mer
sound, spelling og hemningsløs godstemning som er digg her, så får
topplåtene ligge og godgjøre seg et par år til i øvingslokalet før de er
modne for et total meltdown debutalbum.
Bandet er best når de rocker på verre, som den heseblesende rockeren "Wild
mercury sound" eller når de har valsa frem et riff eller to som driver
låta fremover, som i åpningslåta "Soul rebel party", et klassisk riff jeg
vet jeg har hørt før vel og merke, eller når de korer laalalalalalalaaaaaa
laalalalalalalaaaaaaaa som i "Dipper boy", da er det som å være tilbake
igjen på 60-tallet, og "Sha-la-la-la-lee". Et forhistorisk band for
fremtiden, så umoderne at det er moderne! |
