Hermano
Live at W2
Suburban Records
Cd
-
Vinyl -
2005
Rock Engh Roll 11 januar 2006
Hermano
The Sweet and
easy of brief
happiness
Suburban Records
Dvd
-
2006
Rock Engh Roll 29 september
2006 |
Hermano:
Dannet 1998, USA. Medlemmer: John Garcia, vokal
-
David Angstrom, gitar
-
Dandy Brown, bass
-
Olly Smit, gitar
-
Chris Leathers, trommer
Genre:
Amerikansk Stoner Metal
-
Hardrock
I Rockeweb:
2005
Webreferanse:
På MySpace
Anmeldelse:
"Are you guys doin' ok? - right-on hard-on!", sier tidligere
Kyuss-vokalist John Garcia mellom et par av låtene på denne gigantiske
liveskiva, en skive som er en gavepakke til fansen og en oppsummering av
det som skjedde på Hermanos Europa-turne, "Angry American tour", som fant
sted i slutten av 2004 og begynnelsen av 2005. Og hvilken oppsummering det
har blitt!! Gamle fans vil tørne vertikalt over de killerversjonene fra
bandets to studioalbum vi får høre her, i et liveopptak fra en av de siste
konsertene på turneen, nærmere bestemt fra "W2 club in Den Bosch", i
Nederland. Bandet vil garantert få mange nye fans også, som aldri har hørt
om bandet før, når denne skiva blir spredd utover rockelandskapet. Og i
tillegg til enorme versjoner av eldre låter får vi en versjon av Ac/Dc-låta
"TNT" som er bortimot makeløs.
Jeg har prøvd hardt i 30 år for å fange opp det som kommer av god rock,
men vil selvsagt aldri nå målet - det er rett og slett altfor mange gode
band der ute. Og Hermano er ett av dem. Hermano var i utgangspunktet bare
et sideprosjekt John Garcia holdt på med samtidig som han var medlem i
Unida, et band han selv var med på å starte opp etter at Kyuss var gått i
oppløsning. Hermano ble fort førsteprioritet for Garcia. Han følte nok at
fremtiden så lysere ut for Hermano enn Unida, noe som ikke var det grann
rart hvis vi ser på hvilke folk Garcia fikk med seg. De var nemlig
etablerte folk alle sammen, som bassist David Angstrom (Supafuzz, Black
Cat Bone), trommis Steve Earle (Afghan Whigs), gitarist Mike Callahan (Disengaged)
og Dandy Brown (Orquesta del Desierto).
Bandets line-up har endret seg noe fra starten i 1998 til nå, trommis
Earle er byttet ut med en gammel kollega, Chris Leathers, og gitarist
Callahan er byttet ut med Olly Smit. På tampen av 2005 fikk bandet nok et
nytt medlem, ei Aleah X, på vokal sammen med Garcia.
Bandet brukte litt tid på å få gitt ut sitt første album, hele fire år
faktisk, men "Only a suggestion" fra 2002 var en god start. Løsnet gjorde
det ikke før i 2005, da lokomotivet "Dare i say..." kom ut. Albumet fikk
kjempeomtaler og bandet reiste altså på releaseturne, og resultatet er
denne plata, "Live at W2". Kan for ordens skyld nevne at bandet reiste
tilbake til USA for å skrive låter til sitt tredje studioalbum etter siste
konsert på turneen. Siste konserten på turneen ble forøvrig avholdt i
Madrid, på "Festimad", sammen med andre kjente band som Fu Manchu, Mondo
Generator, System Of A Down og Mastodon. Men jeg må lære meg å ikke skrive
lange avhandlinger om hver skive jeg skriver om, eller om livshistorien
til hvert medlem i alle band, derfor vil resten av denne omtalen handle om
musikken vi hører.
Et forventningsfullt publikum avgir kjente lyder før en trommevirvel og
innledende gitarstøy varmer opp PA-riggen. Så eksploderer det. Låta
"Cowboys suck", en av signaturlåtene til bandet, kjører over et måpende
publikum. Du verden for et skyv. I front står John Garcia, som helt siden
Kyuss'-dager har vært en av tungrockens store vokalister, helt på linje
med Mike Patton i Faith No More, Fantomas og Tomahawk. Det er noe eget med
sangere som ikke gjør annet enn å synge, de får konsentrert seg helt om
oppgaven, uten å måtte konsentrere seg om å finne de rette grepa med
fingrene på gitaren. Unødvendig å si at dette bør spelles høyt. Man løftes
opp i en høyere enhet og ligger og flyter helt der oppe under stjernene på
en sky av blytung, dynamisk rock, fremført live av folk som veit hva vi
lidenskapelige rockefrelste vil ha.
"5 to 5" overtar. En gnistrende sologitar. Dampveivalsriff møter en
dampende rytmeseksjon. Garcia letter fra gulvet. Headbangerne foran scenen
er henrykt. De to gitaristene duellerer med dynamitt i fingertuppene,
de veksler på å spille solo og riff. Dette er virkelig Stor rock. Slik
fortsetter det hele veien, ikke en eneste uinspirert låt, ikke ett rolig
sekund - du slipper ikke unna. Som låt 9 kommer den obligatoriske tribute-låta alle tungrockband med respekt for seg selv og sitt publikum
har. Hermano gjør "TNT", Ac/Dc-låta. Spill dette enda høyere! At det går
an å lage så feit rock!!! Her hører man virkelig hvor slitesterke disse
gamle classic-rock-låtene er. Er det noe som er like brennsikkert som
denne musikken er brennbar så er det at jeg skal ha alt dette bandet har
laget. Classic heavy metal møter stoner møter Rage Against The Machine som
får en unge med Soundgarden og kladden heter - Hermano.
----------
Så, ikke mange månedene etter at "Live at W2"-omtalen ble lagt ut ramlet
det ned en Dvd i postkassa også, inneholdende liveopptak fra konserten på
W2, en rockedokumentar (rockumentary), 3 musikkvideoer og noe fra
Festimad-festivalen i Spania. Det bør vel være unødvendig å si det, men
digger du Kyuss, John Garcia, Hermano eller stoner generelt så er denne et
must. Imidlertid, den skarpe diskanten og det dirrende dype trøkket, ja, i
det hele tatt, den gode gode lyden fra liveplata er ikke tilstede i samme
grad på denne dvd-en, men moro er det lell, spesielt med tanke på alt det
andre du får servert her. Det foreligger forøvrig en veldig fin omtale av
denne dvd-en på
Groove, skrevet av Stein Henrik Olaussen.
Sjekk opp, invester! |
