HGH
Trash grass &
love songs
Psychobabble 032/
Stickman Records
Cd
-
2001
Rock Engh Roll 17 april 2006 |
HGH:
Håkon Gebhardt, banjo, cittern, shaker, brushes, tamburin, bass, kazoo,
sag, fele, xylophone, bouzoki
-
Martin Hagfors, gitar, bass, 12-strengers gitarmando, kazoo, munnspill,
lekepiano, eggedeler, dyrelyder, ukulele
Gjestemusikere: Geb's dass
-
Martin's Jøtul-ovn
Genre:
Norsk Progressiv Bluegrass
- Trashgrass
- Americana
I Rockeweb:
2001
-
Norsk
Webreferanse:
HGH
Anmeldelse:
Jeg kjøpte masse plater i 2001, og knota ned noe om de fleste. Jeg har tatt vare på grumset, og nå klarer jeg ikke la
være å oppgradere det til omtaler; Rockeweb er ikke en perfekt web hvor
det rølpete eller uperfekte er skrapet bort, men en web med nerve, feil og sjel;
en web som har dårlige og gode dager akkurat som du og jeg.
Overført til Martin Hagfors' verden kan man jo si at han synes det er
bedre å gi ut for mange låter enn for få. Tenk om han skulle oppleve det
samme som Frank Zappa: at dama hans finner klassikerbesudla musikk i
skuffer og skap i årevis etter gubbens død, som ikke er gitt ut. Så Hagfors gir ut plater oftere enn menn i 50-åra skifter underbukse, gjerne
et par stykker i året, og for å få gitt ut det snåleste han har skrevet
måtte han ty til HGH - Home Groan og Groan Alone er de to andre
prosjektene hans forøvrig.
Hvem er HGH?
Jo, på den første plata, "Pignoise", var det, foruten Martin Hagfors,
Motorspycho's Håkon Gebhardt, og Hellbillies' gitarvirtuos Lars Håvard
Haugen. At Gebhardt hadde tid til HGH ved siden av utallige
Motorspycho-album, ep-utgivelser, "Roadworks" og
countryrockgiganten The Tüssler beviser at
Hagfors fant riktig partner. Mange ble kanskje overrasket over at Geb også
var en kanonsterk countrygitarist: Hagfors ble bare glad. Men store gleder
varer sjeldent lenge, heller ikke denne trioen.
Haugen takket for seg etter "Pignoise". Han hadde altfor mange andre jern
i ilden. Det ble for dumt å kalle bandet kun HG, så de fortsatte med HGH,
men de la til navnet Hickstars, sånn at de med god samvittighet kunne
fortsette å turnere under den kjente etiketten HGH - som altså er Hagfors
Gebhardt Hickstars.
"Trash grass & love songs" er album nr. 2 fra duoen, og den fiktive
tredjepersonen Hickstars. HGH spiller på dette albumet skeiv, rufsete,
progressiv bluegrass med overdoser av countryfeeling og støvete rock injisert med
lekesprøyte inn i de mest hårete partiene: vi kaller det bare trashgrass for
enkelhets skyld. Plata har generelt blitt skeivere enn stoltheten til en
mann som oftest har sex alene, tekstene handler om damer, søppel,
detektiver, sleipe katter og en maisåker i himmelen, og lytter du godt
etter hører du rennende vann som stammer fra dassen til Geb, og knitrelyder fra
Jøtul-ovnen til Martin - ikke ulikt Neil Young's "Will to love".
Det er ikke sikkert du hører det etter de første gjennomhøringene, det er
nemlig nok av andre lyder her, fra banjo, sag, fele, bouzoki, ukulele,
tamburin og en hønsegård full av andre lyder, også dyrelyder.
Har jeg hørt noe som ligner på dette egentlig? Egentlig ikke. Men jeg
tenker på Leon Redbone, Ry Cooder, Woody Guthrie, Tom Waits, J.J. Cale, Legendary Stardust
Cowboy, The Nitty Gritty Dirt Band, Kurt Weil, The Dillards, Captain
Beefheart og Neil Young når jeg hører på det, småting gjerne, men vokal,
spelling, utstyrspakke og stemninger er i sum temmelig HGH. Plata er en
intim, varm og direkte sak, som er spilt inn i løpet av 3 dager i Geb's
soverom i Trondheim rundt nyttår 2000 mens et 2-spors kassettdeck rulla,
og ferdigprodusert i Martins Home Groan Studio.
Jeg koser
meg vaffall halvt forderva gjennom samtlige 11 låter. Vel, kanskje er "Detective
holds a pillow" hakket snålere enn mange av de andre. Samme går for "Cornfield
in the sky", som minner meg om herlige Leon Redbone. "Garbage in the
mud" er også en skrudd og dirrende opplevelse. Disse låtene er
nemlig ustyrtelig morsomme å høre på. Og humor er det flere lass av her.
En herlig slabbedask av en plate! |
