Howe
Confluence
Thrill Jockey
Cd
-
2001
Rock Engh Roll 1 april 2006 |
Anmeldelse:
Amerikaneren Howe Gelb er født i Pennsylvania i 1956, men flyttet til
Tucson, Arizona på 70-tallet og startet der opp Giant Sandworms. De fikk bare
gitt ut ep-en "Will wallow and roam after the ruin" i 1980 før Gelb
sparket ut et par av medlemmene, tok med seg bassist Scott Gerber for å
begi seg ut på et nytt eventyr, og kalte nyskapningen Giant Sand. I dag,
over 25 år etter, og fremdeles aktiv, er bandet etter min mening et av de
beste og definitivt jevneste gitarrockbanda som har eksistert, ja, de er
vel også hårstrået bedre enn bykollegaene Green On Red.
Det tok litt tid før Giant Sands første album traff lytterne, i 1985 med
albumet "Valley of rain" for å være pinlig nøyaktig, men etter den
utgivelsen har det kommet en jevn strøm av skiver fra Giant Sand, den
foreløpig siste i 2004, og ingen av dem er svake, selv om et par av dem
har vært temmelig far-out. Giant Sand spiller litt alternativ countryrock/rootsrock,
og var nok et av bandene som influerte Uncle Tupelo og andre no
depression-band tidlig på 90-tallet; men først og fremst spiller de rå,
organisk rock, så gitarbasert som du kan drømme om, og videreførte helt
klart arven fra REM, Dream Syndicate, Replacements, og samtidige
Green On Red.
Men den personen som ruver over alle andre når inspirasjonskildene til
Giant Sand skal nevnes er udødelige Neil Young, og hans ufattelig sterke
70-tallsrock. Young spilte sin slentrende, lo-fi, følsomme og
melodisterke countryrock helt på siden av tradisjonell country, og han
spisset hver plate med noen gitarrockere som aldri vil gå ut på dato, som
"Southern man, "Like a hurricane" og "Stupid girl". Giant Sand er som
snytt ut av nesa til Neil Young, og at stemmen til Howe Gelb er den
stemmen i rockeverdenen som til tider ligner mest på Youngs' sementerer den
oppfatningen.
Howe Gelb har også hatt behov for å snekre sammen soloplater. I
utgangspunktet har det alltid vært Gelb som har bestemt hvem som skal være
med på Giant Sand-platene, noe han selvsagt også gjør på sine Howe-skiver,
så det hadde kanskje ikke vært noe poeng å lage såkalte soloskiver. Men,
slik jeg har hørt det, så har Giant Sand-formelen forandret seg fint lite
på 20 år, heldigvis, mens Howe solo er mer variert, men også mer laidback, og denne plata, som han har kalt "Confluence", en av en
håndfull soloskiver ute på markedet, med en total spilletid på hele 55
minutter, ville vært en helt utypisk Giant Sand-plate, men den har likevel
en umiskjennelig Howe Gelb signatur.
Ikke ukjente John Parish har vært med å produsere på denne plata, dog bare
åpningssporet, som han også er med og spiller på. Låta "3 sisters" setter
egentlig stemninga for hele plata. Det er temmelig sløvt. En akustisk
gitar er mikset råhøyt, så høyt at det dirrer i møblementet når han fikler
med basstrengene. Han synger sånn Young gjorde det på de sløveste låtene
på "Hawks & doves". Det er forresten veldig intens lyd på denne plata,
et veldig nakent sound, og jeg
tenker at Gelb sikkert er glad for at han i 2000 endelig fikk fotfeste hos
Thrill Jockey, etter å ha hoppa fra indielabel til indielabel i en
årrekke, for denne musikken ville ellers blitt solgt kun til hardcore fans
av Giant Sand.
Hvis jeg skal prøve å forklare den deilige laidbacke stemninga på denne
plata så kan jeg gjøre et forsøk ved å henvise til et bilde av Gelb som
er vist inni coveret. Der sitter han halvt liggende med en sliten akustisk
gitar på fanget i en dyp rød sofa. Bak han ser vi en vegg med eldre
vinylplater og det ligger et søtt blått lekeorgel med en lekehund på
armlenet av sofaen. Dette bildet deler plass med et bilde av rå
Arizona-natur, med knusktørre kaktuser og støvete landskap fylt opp med
ingenting annet en stein, grus og sand. Bildene gir et inntrykk av
tidløshet, en happeningfri sone, et liv i fred og ro, men også av
muligheter for å tenke gjennom dypere ting, som barnefødsel. Howe har
blitt familiemann, og det er nok barnet hans som lager litt lyder på ett
av spora her.
Alt låtskriveren, sangeren og gitaristen Howe Gelb har skrevet til denne
plata er grei skuring. Selv om ikke alle låtene er like sterke
komposisjoner som åpningssporet redder Howe dem med det nakne, sitrende og
hovedsakelig akustiske soundet, som er mikset slik at pila stadig er over
på rød sektor. Kanskje ville denne plata vært en god firer, om det ikke
var for den vannvittige sluttappellen, ved navn "Slide away". Der drar han
til med en grom drager som har både hylende gitar og plenty med rockebeat.
Man blir nesten sjokkskadet av den plutselige forvandlingen. Han måtte til
slutt vise oss at Giant Sand langt i fra var døde, de lukter ikke engang
vondt, men de er nok tørste. Noe også jeg blir av å se colaen i glasset på
dashbordet i bilen til Gelb, en bil som kjører bortover skinnene. Toget er
heldigvis ikke å se.
Her har du 17 mer eller mindre gjennomarbeidede kladder fra en av Amerikas
litt undervurderte gitarhelter å fordøye. Trenger du mer av denne mannen
for å bli ordentlig mett, og det gjør du jo, så har han altså flere album
ute under navnet Howe, som kommer i tillegg til alle Giant Sand-platene.
Som om ikke dette ville vært nok så er han også med i en tredje
konstellasjon, nemlig OP8. I det trekløveret finner vi, i tillegg til Gelb,
sang divaen Lisa Germano, og bassisten Joey Burns, som også er medlem av
Calexico; et band som forøvrig også kommer fra Tucson, Arizona.
Howe Gelb er ikke snill mot lommeboka di. |
