Howl
Higher class of lush
DanceToTheBeatOfThe
LivingDeadRecords/Tuba
Cd
-
2007 -
På
MySpace
Rock Engh Roll 25 september
2008 |
Anmeldelse: Er rimelig seint ute med å anmelde denne,
mange har nok spilt dobbelt høl i den i et års tid nå og skapt et
uopprettelig unntak i cd-plata, for utgivelsesdatoen var
ultimo oktober 2007, men for meg er det ganske nytt stoff, bortsett fra singellåta "Repeater", som har gått ofte på radioen som Ukas Urørte i NRK,
og noen korte snutter jeg har sklidd innom på sida deres på MySpace.
Bandet startet opp i 2004 med friske tegneark og nyføna kulepenner, et
band som teller hele 6 revitaliserte lett aldrende ungdommer fra
tigerstaden med nær fortid i blant andre BigBang, Xploding Plastix og The Goo
Men, og debutplata "Higher class of lush" skulle vise om de var like fantastiske på
plate som på scene. Akkurat det er foreløpig litt vanskelig for meg å
uttale meg om, da jeg ikke har sett de live ennå, men trøkket fra booking
for å få de til å spelle på Rjukan er dramatisk mye høyere enn for de
fleste andre indieband, så noe positivt muffens må det definitivt være med
dem.
Derfor må jeg bryte ned lydorgien i passelige store biter og sette navn på
dem. Lenge før låtene får sjanse til å gro seg fast i minnesentralen min
hører jeg et herlig mektig storbysound med friskt Roy Bittan-piano, en
robust gitarvegg, saxophone, et titankomp med blykuler i ræva, ja i det
hele tatt en pulserende organisme av vellyd som nesten tar pusten fra meg,
og med en gnistrende vokalist i Simen Lund i front, som er desperat, sår,
skjør og mannevond på samme tid: i sum en klar indikasjon på hyppig og
massivt inntak av Bruce Springsteen og hans E-Street Band i tidligere
dager.
Oj, tenker du, et norsk band som høres ut som bossen over alle bosser i
rocken, og jubler hemningsløst mens du iler til nærmeste platesjappe eller
en scene nær deg der de spiller. The Boss er ikke eneste referanse man bør
oppgi her, da kunne det lett bli mer tribute-band enn et nytt spennende
norsk indieband, de har også ting til felles med U2, spesielt i måten Lund
fraserer vokalen på, dog en lettvekterutgave av de irske mastodontene; vi
drar fra tid til annen også røde tråder til andre kimende og
supermelodiske fenomen
som Southside Johnny & The Ashbury Jukes, Grant Lee Buffalo, Counting
Crows, The Call, Eddie Money, Bob Seger & Silver Bullet Band, Gary US
Bonds, John Mellencamp og Little Steven & The Disciples Of
Soul, for å ha nevnt noen. Det pussige er jo at presseskrivet ramser opp
noen artister som visstnok skal ligne, som Sonic Youth, Built To Spill og
Apples In Stereo. Lurer på hvor de får det fra? Derimot burde folk få med
seg storbybandet PoorMans Hollywood hvis de ønsker å bli kjent med et
Springsteen-inspirert norsk band som ga ut en ep året før Howl kom på
banen.
Men det er som vanlig urettferdig å hengi seg til namedropping over en lav
sko, for det er en sjel og en nerve i musikken til Howl som banker
ubønnhørlig gjennom hele skiva, og som holder interessen og rocketåa på tå
hev fra start til mål, selv om plata lider litt under at låtmaterialet
ikke holder like bra hele veien. Det beste her er bevare meg vel så bra at
The Boss sjøl kunne brukt det på "The River" eller "Born to run" (en låt
heter faktisk også "Nineteenseventyfive"), og det er på de mest fengende
låtene, som "Repeater", "Silver equals gold", "Sad state of affairs" og
noen til, hvor de virkelig har noe å bite i, at de drar til sånn at tida
står stille, hjertet slutter å banke, og maten sitter fast i feil hals, og
det er akkurat da, i det øyeblikket bandet stempler sin signatur inn bak
tinningen din, at du skjønner at denne 6-mann sterke gjengen er noe som
går utenpå det meste her hjemme.
Achtung baby, Howl har funnet opp storbyrocksoundet på nytt, nærmest, men
jeg tror de kommer enda sterkere igjen, med et triumferende album
breddfull av sinnsykt sterke låter, så jeg sparer på noen euforiske
uttalelser til neste utgave avleveres, som selvsagt vil bli et
dobbeltalbum og hete "Born to run in the river". |
