Noen som er glad i bandet har lagd en side for de på Facebook, og der har de ramset opp artister som Humanzi visst er inspirert av. Ta dette med en klype salt, for oppramsingen er ikke kvalitetssikra, men følgende artister skal etter sigende hatt et ord med i laget da Humanzi formet sin egen spillestil: Primal Scream, Queens Of The Stone Age, Talking Heads, The Clash, Underworld, Velvet Underground, The Stooges, Roxy Music, Pil, Depeche Mode, Can, Joy Division, Daft Punk, Peaches, Mc5, Television, Siouxsie and the Banshees, The Cure, The Cramps, Kraftwerk, Lcd Soundsystem, Sonic Youth, The Fall, The Rolling Stones, Bauhaus, The Jesus and Mary Chain, Led Zeppelin, David Bowie og Brian Eno.

Vel, om Humanzi bare ligner på noen av disse så burde det være på sin plass å sette et kvalitetsstempel i panna på de, men jeg synes egentlig det blir feil å sammenligne Humanzi med noen av de, all den tid Humanzi står meget godt på egne bein, med sitt eget velutviklede utrykk. Det som først og fremst kjennetegner Humanzi er et deilig rått lo-fi sound, punkenergi, ganske dansbare giftige beats, en smule smådesperat vokal, og langt over gjennomsnittlig gode melodier, med refreng som setter seg som brunkrem bak pannebrasken. Hvis jeg sjøl skulle få lov til å droppe noen referanser her ville jeg nok sagt at bandet høres ut som en temmelig harbarka miks mellom Interpol og Art Brut. Men selvsagt er Joy Division limet som binder ting sammen her også. Deres suicidale postpunk har en unik innflytelse på unge rockere fremdeles, selv om Humanzi nok er like inspirert av tidlig New Order som av tidlig Joy Division.

Humanzi høres egentlig litt kjedelig ut de første gangene plata spilles, men soundet fanger, og plata får noen ekstrarunder, og da har skaden skjedd, plutselig sitter de fleste låtene limt fast i skallen. Åpningslåten "Diet pills and magazines" strutter av partyvokal og allsangmuskler, og komp og gitar er grisetøft! Slik fortsetter det egentlig gjennom store deler av plata, og bare på et par tre låter senkes øvre grense for melodisk teft, men det er likevel tøft, for vi får en bråte med gnistrende gitarsoloer og et pottetight komp med blytung bass og ekstatisk tromming.

På tide dette bandet inntar de store scenene her hjemme også, det vil garantert skape "Mass hypnosis (Psychosis)"!