|
Etter en liten dødperiode hva
plateskriblerier angår for vedkommende disse mørke høstmånedene, har
trangen til å skrive om, og høre på, god rock, igjen meldt seg. Thank
God! Så hva passer vel bedre da enn å ta seg en liten pause mellom alle
finske trashmetall-banda, og dra frem en virkelig klassiker, Hüsker Dü’s
New Day Rising fra 1985.
Etter at Bob Mould og resten av Hüsker Dü
hadde sluppet mesterverket Zen Arcade, et dobbelt (nærmest konseptaktig)
monster av et album i 1984, så det ut til at bandet måtte tenke nytt, og
omforme og tilspisse musikken sin. Resultatet ble intet ringere enn et
av tiårets aller beste plater, New Day Rising, gitt ut på SST i 1985.
Det er nesten litt skremmende at en
såpass feminin mann som Bob Mould er i stand til å lage slik maskulin
musikk som vi får servert på denne plata. Allerede fra første låt,
tittelsporet, får vi presentert vræl, slem riffing, og frenetisk
tromming. Alt en god skive trenger for å kunne karre i land et godt
sluttresultat. Og derfra går det bare en vei: oppover.. Oppover i
ekstasen! New Day Rising er faktisk så stappfull av godlåter og tøff
rock at du skal lete lenge for å finne dødpunkter. Pixies har ofte blitt
kalt for The Beatles’ slemme avkom (eller noe sånt). Hvis så er
tilfelle, må Hüsker Dü være The Beach Boys’ enda slemmere vidunderbarn.
Måten bandet klarer å infiltrere fantastiske melodilinjer,
singalong-vers, og harmonier i det dødstighte og øspøs-aktige lydbildet
deres, er intet mindre enn beundringsverdig. Låter som Girl Who Lives On
Heaven Hill, I Apologize, Celebrated Summer, osv. kunne like gjerne vært
radiovennlig 60-tallspop, ispedd en (over)dose fandenivoldskhet der de
”laller” av gårde i et klassisk vers-kor-vers mønster.
New Day Rising, og Hüsker Dü generelt, er
kanskje ikke så lett ”å få tak på” ved de første gjennomlyttingene. Den
vannvittige lydmuren du møter er nok til å ta pusten fra noen og enhver,
men gir man bandet tid oppdager man fort de flotte låtene, og den gode
melodien.
Bandets to låtskrivere
Grant Hart (trommer/vokal) og Bob Mould (gitar/vokal) serverer begge
klassiske rockelåter på sølvfat på denne skiva, som av undertegnede i
hvertfall, må regnes som Hüsker Dü’s kanskje aller beste album. Bandet
var en del av den spennende gjengen med undergrunnsband på 80-tallet.
Replacements, Pixies,
Gun Club, osv.
Lista er lang, og er du villig til å grave litt dypere
vil du finne gull fra dette tiåret. Hüsker Dü er bare ett orkester i et
langt koppel av band som inspirerte moderne storheter som Nirvana,
Pavement, og en hel haug med oppegående punk, og rockband de siste åra.
Hüsker Dü har alltid hatt en litt punka
edge i uttrykket sitt, og har nok selv hentet inspirasjon fra band som
Sex Pistols og Ramones. Men først og fremst er bandet noe helt for seg
selv, med et særdeles lett gjenkjennelig og eget sound, og et knippe
fantastiske låter. Denne bør du unne deg!
Rune Grønåsen 12 januar 2006 |
