Etter en liten dødperiode hva plateskriblerier angår for vedkommende disse mørke høstmånedene, har trangen til å skrive om, og høre på, god rock, igjen meldt seg. Thank God! Så hva passer vel bedre da enn å ta seg en liten pause mellom alle finske trashmetall-banda, og dra frem en virkelig klassiker, Hüsker Dü’s New Day Rising fra 1985.

Etter at Bob Mould og resten av Hüsker Dü hadde sluppet mesterverket Zen Arcade, et dobbelt (nærmest konseptaktig) monster av et album i 1984, så det ut til at bandet måtte tenke nytt, og omforme og tilspisse musikken sin. Resultatet ble intet ringere enn et av tiårets aller beste plater, New Day Rising, gitt ut på SST i 1985.

Det er nesten litt skremmende at en såpass feminin mann som Bob Mould er i stand til å lage slik maskulin musikk som vi får servert på denne plata. Allerede fra første låt, tittelsporet, får vi presentert vræl, slem riffing, og frenetisk tromming. Alt en god skive trenger for å kunne karre i land et godt sluttresultat. Og derfra går det bare en vei: oppover.. Oppover i ekstasen! New Day Rising er faktisk så stappfull av godlåter og tøff rock at du skal lete lenge for å finne dødpunkter. Pixies har ofte blitt kalt for The Beatles’ slemme avkom (eller noe sånt). Hvis så er tilfelle, må Hüsker Dü være The Beach Boys’ enda slemmere vidunderbarn. Måten bandet klarer å infiltrere fantastiske melodilinjer, singalong-vers, og harmonier i det dødstighte og øspøs-aktige lydbildet deres, er intet mindre enn beundringsverdig. Låter som Girl Who Lives On Heaven Hill, I Apologize, Celebrated Summer, osv. kunne like gjerne vært radiovennlig 60-tallspop, ispedd en (over)dose fandenivoldskhet der de ”laller” av gårde i et klassisk vers-kor-vers mønster.

New Day Rising, og Hüsker Dü generelt, er kanskje ikke så lett ”å få tak på” ved de første gjennomlyttingene. Den vannvittige lydmuren du møter er nok til å ta pusten fra noen og enhver, men gir man bandet tid oppdager man fort de flotte låtene, og den gode melodien. 

Bandets to låtskrivere Grant Hart (trommer/vokal) og Bob Mould (gitar/vokal) serverer begge klassiske rockelåter på sølvfat på denne skiva, som av undertegnede i hvertfall, må regnes som Hüsker Dü’s kanskje aller beste album. Bandet var en del av den spennende gjengen med undergrunnsband på 80-tallet. Replacements, Pixies, Gun Club, osv. Lista er lang, og er du villig til å grave litt dypere vil du finne gull fra dette tiåret. Hüsker Dü er bare ett orkester i et langt koppel av band som inspirerte moderne storheter som Nirvana, Pavement, og en hel haug med oppegående punk, og rockband de siste åra.

Hüsker Dü har alltid hatt en litt punka edge i uttrykket sitt, og har nok selv hentet inspirasjon fra band som Sex Pistols og Ramones. Men først og fremst er bandet noe helt for seg selv, med et særdeles lett gjenkjennelig og eget sound, og et knippe fantastiske låter. Denne bør du unne deg!

Rune Riff 12 januar 2006