I Love Wynona
A beautiful
noise
Ameland Records
Cd
-
2009 -
På MySpace
 
Rock Engh Roll 13 juli 2009 |
Anmeldelse:
Hils velkommen I Love Wynona fra Trondheim. Albumet "A beautiful noise" er
bandets debut, selv om bandprosjektet og noen av låtene ble født allerede
i 2001 og de neste 4 årene. Bandets initiator Frode Sander Øien var i 2001
ferdig med popgruppa Sanderfinger og ville begynne med noe annet.
Først i 2005 kom det flere medlemmer inn i bildet. Trommeslager Vigdis
Sjelmo kom fra Dog & Sky, det samme gjorde gitarist/fløytist Truls
Lorentzen, og bassist Ellen Ersfjord spilte tidligere sammen med Sjelmo i
-phy. Sjøl trakterer Sander Øien akustiske og elektriske gitarer, han
synger, og skriver de fleste låtene alene.
Sander Øien er ikke ferdig med å skrive fengende melodimateriale, men I
Love Wynona kan ikke akkurat kalles et popband. Man kan vel si at I Love
Wynona tilnærmer seg popen slik Motorpsycho gjør. Motorpsycho er ikke
nevnt tilfeldig. Motorpsychos medlemmer er involvert her. Plata har blitt
til i Lars Liens Larsville og Håkon Gebhardts Das Boot. Lien spiller også
bass på to av låtene og tar seg av alt pianospillet. Snah er også med, han
er ansvarlig for noe som kalles live ambience recordings.
Musikken til I Love Wynona støtter seg til tre hovedpilarer: Vakre
poptoner avspilt i et bedagelig tempo, ikke ulikt flere slowcore-,
drømmepop- og ambient pop-band, og jeg tenker på amerikanske band som
American Music Club, Red House Painters, American Analog Set, Mercury Rev
og Smog, islandske Sigur Ros eller Motorpsycho slik vi kjente dem på noen
av de lange låtene fra 90-tallet; diverse ambiente lydsekvenser som
fjerner det oppbygde momentet og følelsen av en helhetlig harmoni, selv om
de er ganske kreative og er resultatet av rene livesamplinger i naturen og
andre steder jeg ikke tør gjette på hvor er; alternativ rock, hvor de tar
av fra rullebanen for tidlig, i helikopterfart med skurrende motorer og
overrasker med litt høyere tempo og fremstår mer rocka, noe som definitivt
kler dem, og ikke minst dytter inn enkelte avbrekk fra den faste rutinen,
som at Ersfjord får synge på den glimrende låta "Universal", og den
skrikende deilige gitarsoloen på "Devil in me", og pianoet til Lars Lien
som lister seg lett på tå inn på mange strategisk viktige steder på plata.
Den tøffeste låta er likevel "Gutterball". Ikke fordi den ligner på Steve
Wynns supergruppe på 90-tallet, men fordi den rocker, harver og river med
et herlig sugende driv, noe forøvrig Gutterball også gjorde men vanligvis
i et høyere tempo. Jeg tror det er Frode Sander Øien som synger her også,
men han høres ikke ut som seg sjøl på de andre låtene, snarere som en
kombinasjon mellom Sensational Alex Harvey Band og Alpine Those Myriads?
På denne låta drar de også ut og støyer litt sånn vi elsker at Motorpsycho
gjør.
En vanskelig plate å skrive om, en vanskelig plate å vurdere, og en
utfordrende plate å bli kjent med. Definitivt en plate for deg som ønsker
å tygge kjøttet sjøl, deg som liker biff, det vil si at det ikke er noe
for deg som elsker medisterfarse. Personlig synes jeg I Love Wynona på
sitt beste er fremragende, men at det gjennom en hel skive som bare har 6
låter, men som likevel varer i ca 55 minutter, kanskje blir litt mye
dødtid innimellom. Jeg ville nok tatt ut ambientopplegget, selv om det
bare dukker opp før, i mellom og etter, og strupa inn på noen låter som
går seg litt tomme på slutten, så den kommer ned i ca 45 minutters
spilletid. "A beautiful noise" er forøvrig en passende tittel på skiva,
her florerer det av begge deler. |
