|
I.O.U er et norsk
hardcorepunk band bestående av fem unge menn; Vegard,
Ozzak, Kristian, Dagger og Gundersen. Medlemmene har fartstid fra band
som
Kids Like Us, Crash, The Unioin Policy og The First Cut. De fem har
holdt
det gående som I.O.U siden 2002 og har tidligere gitt ut en 7" med pur
amerikanskinspirert hardcore. Etter å ha tilbakelagt timer på europeiske
veier og konserter i inn- og utland er dem nå klare med debutskiva I Owe
You
som er tilgjengelig på CD og LP via Dead Letter Records. En label vi
tidligere har toucha innom her på Rockeweb med sine mange utgivelser i
hardcore/punk segmentet.
Plata består av 13 spor som strekker seg ut over drøye 23 minutter.
Bandet
går rett på sak med sin blodtørstige og aggressive hardrock. For dette
er
i grunn mer hardrock/metal enn det det er hardcore og punk. Bandet har
tydeligvis beveget seg noe vekk fra tidligere bedrifter og konsentrerer
seg
her mer om et tradisjonelt, tungt og stødig metal groove i lydbildet
deres,
men helt uten å ta bort intensiteten og noe av brodden som gjenkjennes i
hardcoremusikken som I.O.U åpenbart er glade i.
Skiva gir meg umiddelbare assosiasjoner til dagens helter i Mastodon,
men
uten de grandiose partiene som amerikanerne er flinke til å skape. Dette
er
mer back to basic, enklere og intenst. Selskapet reklamerer med at dette
er
en "herlig blanding av klassisk hardcore og moderne crustpunk". Noe jeg
ikke
skal bestride, men faktum er, i hvertfall for mitt vedkommende, at denne
plata aldri klarer å skape stor eufori. Visst er det artig med en
aggresiv
og intens hardrockplate, men da ser jeg helst at låtene er mer
gjennomarbeidet enn hva jeg føler tilfellet er med I Owe You. Det virker
som
om bandet har sinnsykt hastverk med å bli ferdige. Selvsagt er sjangeren
kjent for at man skal spille rask og blytungt, men I.O.U levner ikke mye
rom
til å la låtene bli noe mer enn bare tradisjonell metal. Det er litt
synd.
Sluttresultatet fremstår derfor, for meg, som noe vagt, intetsigende,
anonymt og litt kjedelig. Bandet innehar intensitet og aggresjon nok til
å
fyre opp ti ganger så mye kraft som i en gjennomsnittlig Nord-Koreansk
atomprøvesprengning, men låtene blir så rigide og standardiserte at det
hele
faller gjennom som en middels slapp fis. Helt greit, men aldri nok til å
imponere nevneverdig.
Rune Riff 17 oktober 2006 |
