In Confesso
In Confesso
Cd
-
2009 -
På
Myspace
 
Rock Engh Roll 28 august 2009 |
Anmeldelse:
Jeg sier hjertelig velkommen til In Confesso, et Bergensband som grytidlig
dette året ga ut sin meget ambisiøse debutplate "In Confesso". Da hadde
rockebandet med Daniel på vokal, Alf på gitar, Alexander på bass, Bobben
på trommer og en Jørgen som DJ/sampler bodd i studio i et år. Resultatet
er 9 låter uten klart definerte oppstarter eller avslutninger, låtene har
altså et abstrakt skall, men konkret innmat.
Våre venner i In Confesso strekker ut sine lange armer mot lytteren.
Lytteren på sin side slår ut sine armer og ser spørrende på In Confesso.
In Confesso har ikke lange nok armer, det oppnås ikke kontakt. Dette
gjentar seg noen ganger før lytteren endelig forstår at han kan komme In
Confesso i møte. Hele fremtiden til In Confesso står eller faller på om
lytteren vil komme dem i møte. Det er en vanskelig balansegang, de kan
ikke være så komplekse at de skremmer vekk lytteren etter første lytting,
men samtidig må de være så smarte at de fanger lytterens interesse etter
første lytting.
I jungelen finner du alt mulig rart, noe er lett synlig, noe finner du
aldri, noe jager deg, noe biter deg, det er en liten verden i miniatyr. In
Confesso har også laget en liten verden i miniatyr, en rocka verden, en
musikalsk berg og dalbane som de kaller det, og en skal sannelig ha tunga
midt i kjeften, nesa rett fremover, øya på stilk, øra opphengt i
klesklyper og vært edru i minst 2 måneder får å oppdage alt på In
Confessos debutalbum.
Det skal dem ha, dem gjør det ikke enkelt verken for seg sjøl eller
lytteren. De har altså brukt et år i studio, du som lytter må i alle fall
gi plata fra tre til halv fire runder før du kjenner fast grunn under
føttene. Belønningen er en god og langvarig lytteropplevelse fra et band
som starter fjellklatringa opp den vanskeligste ruta. Vel, mange dype
formuleringer i denne omtalen foreløpig, men dype plater fortjener noen
dype ord også.
Så hvordan høres det ut? Plateomslaget forteller oss noe. Et unaturlig
mørke har senket seg over en ukjent, ugjestmild og kaotisk by, solen
skinner svakt gjennom forurensede skyer. Vi ser dramatiske skyskrapere, et
fly, store industrielle kraner og et pariserhjul i et tivoli midt oppi
dette. Det melankolske, gotiske, mektige og dystre i bildet er overført
til plata og utgjør en av bærebjelkene i utrykket til In Confesso.
Denne beskrevne stemningen formidles godt av bandets sanger og musikere,
og Daniel, som jeg ikke vil nøle med å kalle et funn av en sanger,
imponerer nok mest. De 9 låtene beveger seg fra fengende, myk og
voksenorientert rock, via støyende hardcore, til funkmetal, død- og
ekstremmetall, gjerne alt i samme låt, og Daniel vrir stemmen som en ål og
synger alt med den største selvfølgelighet. Ved nærmere ettertanke så er
det vel ikke Daniel som er ansvarlig for all vokalen her, noe er samplet,
der kommer Jørgen Dj inn i bildet, uansett er det underholdning nok bare å
lytte til alle de vokale krumspringa her. På noen av låtene der Jørgen er
involvert med dj-saker ligner vokalen på Anthony Kiedis i Red Hot Chili
Peppers. Er det Daniel eller samplet vokal? Gøy! Vokalen er den andre
bærebjelken i musikken til In Confessia.
Hovedpilaren er likevel samhandlingen mellom musikerne i bandet. De lager
et riffhelvete og et episk ragnarokk i det ene øyeblikket og snill AOR i
det neste, akkurat som på åpningslåta "In Confesso", bare i omvendt
rekkefølge. Det er ellers vanskelig å ramse opp favorittlåter, det er
heller favorittpartier i fler av låtene. Oftest så er det bra dynamikk og
tight spilt, men man hører også at bandet trenger mer tid i studio eller
fra scenekanten for å mestre til fulle sin utfordrende stil. Det skulle da
også bare mangle, de er unge, og har et hav av tid til å forbedre seg i
åra som kommer. Derfor er jeg også veldig positiv til In Confesso, for jeg
hører at dette bandet har et uforløst potensial både når det gjelder
låtskriving og musisering. Det går mye på å få alle ideene og elementene i
musikken til å jobbe i samme retning. Noen ganger er riffa knallbra, andre
ganger vokalen osv, men det funker ikke så godt sammen bestandig.
In Confesso kan forresten ligne noe på et par andre band fra Bergen,
nemlig Ribozyme og råtassene i Clown. Ellers kan kremorkestre som nevnte
Red Hot ligne noe, like ens Tool og Unwound. Men In Confesso gjør hva de
kan for å høres originale ut, og med et par år i drivhus, oppgradert
materiale og et titalls saftige festivalgiger bak seg så sitter låtene som
støpt, sann mine ord. De er på god vei til målet allerede med en suveren
låt som "Election", der stemmer alt. Ja, for de er allerede ganske bra,
jeg håper det er det jeg har skrevet. |
