InMinor
Deathpop
Ep
-
2009 -
På MySpace
Rock Engh Roll 12 juli 2009 |
Anmeldelse:
Deathpop høres ut
som et utrolig fett navn på et band, tenkte jeg, men "Deathpop" er navnet
på den nye ep-en til InMinor fra Kristiansand. InMinor er ikke et nytt
spennende band fra det blide Sørlandet, dvs, de er spennende, men det er
ikke nytt, slik noen tror. Bandet har nemlig gitt ut to ep-er tidligere, i
2004 og 2005, og den jeg har fått hit til mine breddegrader er en demo fra
2005 hvor bandet flørta med melankolsk tungrock. Mye har skjedd bak
sceneteppet siden den gang. Dagens InMinor-medlemmer er Thor Einar Isaksen
på trommer, Henrik Kjelsrud på gitarer og Simen Høgdal Pedersen på bass og
vokal. De har altså blitt redusert til en trio etter at Maarten Van Der
Eynden glimrer med sitt fravær.
Trioen er i skrivende stund usignert, tenk det, men at de nå er en trio og
fremdeles er usignert er som mininytt å regne i forhold til det faktum at
de har gått gjennom en aldri så liten transformasjon musikalsk. Det kan
selvsagt hende jeg klistra på feil etikett i 2005, men den musikken som
dundrer mot meg representert ved kanonlåta "The Highest bidder" høres da
virkelig ut som indierock/hardcore/emo, eller kanskje vi skal
protokollføre bandet som tidenes første deathpop-band?
Uansett hva du kaller fisken så er det smaken som teller, og de styggeste
fiskene smaker best. Det er altså lett å la seg lure av førsteinntrykket,
som er et plateomslag som ser ut som et futuristisk helvete på en annen
planet med nærbilde av en hittil ukjent livsform, skjelettet av en
blanding av fisk, fugl og dinosaur. Vel, det var en liten avsporing,
musikken starter, hell is unleashed, og noen sekunder ut i denne ep-en har
jeg allerede blitt hekta. Mot oss streamer den typiske råe indielyden,
uberørt av menneskehender og hoder som tenker kommerst, dette er lyden
slik den ble spilt inn i studio, og den er frisk som nytappa kaldpressa
olivenolje. En annen trio: Endre Kirkesola, Christer Cederberg og Chris
Sansom, har vært involvert i lydproduksjonen, sammen med bandtrioen, et
klokt valg av ekspertise.
Bassen er feit og fin, gitaren passende krakilsk, ja diskanten river i
ørene, vokalen skriker eller finner sin naturlige plass i et
krystallklart, strukturert og ruvende sound, og låtene, ja låtene "The
Highest bidder", "Silver bullet", "Rag trade", "Guerra de los Pobres" og "FWD:
Adolescent" er alle solide montasjer, og jeg holdt på å si: et
oppsamlingsheat av drømmer og ideer fra noen rocka gutter som ikke helt
har funnet ut hva de vil tidligere, men som nå er superklare til å levere!
Det høres!
Indierock og hardcore oversvømte anmelderkorpset ei tid tilbake, og jeg
syntes det meste hørtes akkurat ut som den plata jeg akkurat hadde omtalt.
Det var bra spilt, energisk og hyperaktivt, men mangelen på særpreg og
minneverdig låtmateriale gjorde meg helt metta på den type musikk. Derfor
er InMinor viktig, for de virker som en skikkelig vitamininnsprøyting i
sitt nye triokonsept, som lar solen titte frem mellom skyene og sørger for
at ikke alt blir en grå graut av kolliderende instrumenter med en vokalist
i front som har det vondt. Men InMinors nye deathpop gjør bare godt, jævla
godt! |
