|
Black
Sabbath har siden den første skiva (Black Sabbath, utgitt på Warner i
mai 1970) vært et foregangsband innen hardrocken, sammen med band som
Led Zeppelin og Deep Purple. De var et av bandene som la grunnlaget for
Heavy Metal slik vi kjenner den i dag, og Iommi var gitaristen som laget
mesteparten av musikken. Siden den gang har samtlige av
originalmedlemmene, bortsett fra Tony Iommi, gitt ut diverse soloalbum
opp gjennom årene. Men nå har gitarhelten endelig fått ut finger'n
etter alle disse årene, og jeg vil påstå at denne plata var verdt å
vente på, for her har han i mine ører laget et stykke rockehistorie
som kommer til snurre lenge om gangen i CD-spilleren i mange år
fremover.
En ting som er spesielt med dette albumet i forhold til andre
”typiske” soloalbum, er at det ikke fokuseres så sterkt på Iommi
alene. Som regel har soloartisten (nesten) all credit, og kun har med
seg et backingband for å fylle rollene på de instrumentene/oppgavene
som artisten ikke gjør selv. Slik er det ikke her. Han har med seg et
stjernelag av forskjellige musikere gjennom hele skiva, og det er bare
én ting å si om det: FOR EN GJENG!! Det helt spesielle er at det er
forskjellige folk som synger på hver av de 10 låtene, og hver vokalist
synger på en låt som passer dem forunderlig bra.
De 10 vokalistene er: Henry Rollins (Black Flag), Skin (Skunk Anansie),
Dave Grohl (Nirvana, Foo Fighters), Philip Anselmo (Pantera), Serj
Tankian (System of a Down), Billy Corgan (Smashing Pumpkins), Ian
Astbury (The Cult), Peter Steele (Type O Negative), Ozzy Osbourne og Billy Idol. Om ikke dette er nok, så er også Brian
May (Queen) med på gitar, Matt Cameron (Pearl Jam), Jim Copley (Monkees,
Pretenders), John Tempesta (White Zombie, Anthrax, Testament) og Bill
Ward (Black Sabbath) spiller trommer, og Ben Shepherd (Soundgarden), Bob
Marlette (Alice Cooper) og Laurence Cottle, blant flere, spiller bass.
Bob Marlette er også co-låtskriver på de fleste låtene. Maken til
deltagerliste kan jeg ikke tenke meg har vært sett på en del år, i
hvert fall hvis man liker grønsj og metal…
Musikalsk sett høres det innimellom ut som om Iommi har gått litt
tilbake til ”røttene”, dvs. Black Sabbath på syttitallet, bare
med nyere, mer moderne lydbilde, og en generelt bedre produksjon. Men du
kan klart høre hvem som spiller gitar og har laga riffene, den mannen
er umiskjennelig uansett lyd eller produksjon. Her har du seige
Sabbath-riff, tunge trommerytmer, og selvfølgelig flotte gitarsoloer og
- temaer som duger til å kviste passe store furutrær med, uten at han
blir helt Malmsteen og utnytter mulighetene han har med et eget album
til å spille skrytesoloer. Nydelig, rett og slett nydelig.
En ting som er litt artig, er at denne utgivelsen egentlig viser hvor
mye Tony Iommi har hatt å si for tungrocken opp gjennom årene. Med
alle disse vokalistene, flesteparten folk som Iommi kunne vært pappaen
til, høres mange av låtene ut som noe vokalistene kunne gitt ut med
sine respektive band. For eksempel ”Time is mine” med Phil Anselmo,
en passe blytung låt, hvor de rolige, ”drømmende” versene fikk meg
til å tenke på feelingen i ”Cemetary gates” med Pantera. Det samme
er det med ”Meat”, hvor Skin synger. Der hører du godt at folka i
Skunk Anansie har hørt mye på Sabbath opp i gjennom årene. Det samme
med Billy Corgan, Peter Steele, osv. Men musikken og gitarriffene er
typisk Iommi, det understreker bare hvilken foregangsmann han egentlig
er og alltid har vært.
Jeg har egentlig ikke mye negativt å si om denne utgivelsen, både det
musikalske og det produksjonsmessige er glimrende, men det eneste måtte
være at den ikke har noen umiddelbare hitlåter á la ”Paranoid”,
den er litt seig. Mange av sporene må høres noen ganger før de sitter
skikkelig i ørevoksen og får rockefoten til å svitsje over på
autopilot. Men den vokser, jeg tror jeg må ha hørt skiva et sted
mellom 50-100 ganger nå, og den har ikke tapt seg ennå….akkurat slik
som det er med mange av de gamle Sabbath-skivene. To tomler opp og
terningkast 666 for mannen med de tyngste gitarene i tungrocken!
Tom Monsen 7 mai 2006 |
