Iron Maiden er mer
populære enn noengang. I etterkant av vokalist Bruce Dickinsons
gjeninntreden i bandet i 1999 har Maiden vokst seg enda større enn de
nonsinne tidligere har vært og kan nå gjøre et nummet ut av å ha sluppet
plater nærmest kontinuerlig siden 1979.
Historien er kjent. Iron Maiden ble dannet av bassist Steve Harris i
1976 og har vært det bandet som best kom ut av den nye metallbølgen i
Storbritannia på denne tiden. Den ordentlige debuten deres kom først i
1980 etter å ha spillt på det som kunne krype og gå av slitne puber og
lugubre kjellere rundt omkring i Londonområdet. Vokalist på denne tiden
var Paul Di Anno, men det varte ikke lenge. Grunnet sin ukontrollerbare
alkoholavhengighet ble Paul byttet ut med Bruce Dickinson i 1982 i
forkant av den store gjennombruddsutgivelsen deres, The Number Of The
Beast.
To album til fulgte i årene etter Number of The Beast, og både Piece of
Mind og Powerslave regnes for klassikere i Maiden diskografien. En solid
fanskare verden rundt begynte etterhvert å etablere seg etter som bandet
slapp det ene solide metalalbumet etter det andre.
I 1988 var det i hovedsak to metalstiler som dominerte såvel radio som
salgstabeller: trash metal og radiovennlig glamrock. Iron Maiden, som
alltid har vært kjent for å kjøre sin egen greie, står på sitt og
slipper dette året et av tidenes viktigste og mest innflytelsesrike
metalalbum; The Sevent Son Of A Seventh Son. Tekstmessig er dette et
konseptalbum som omhandler en profets mislykkete forsøk på å advare en
landsby om en nær forestående Holocaust. Rent musikalsk er det helt
fabelaktig!
Fantastiske låter kommer som perler på en snor og plata er helt blottet
for dødpunkter. Maiden- og metalklassikere som Moonchild, Infinite
Dreams, Can I Play With Madness, The Evil That Men Do, The Clairvoyant
og Only The Good Die Young er alle med her. Som tidligere nevnt kjørte
Maiden alltid sin egen stil, noe som gjør dem utrolig lett
gjennkjennelige. Dickinsons nærmest operaaktige vokal understreker de
dystre tekstene, Steve Harris galopperende bassgang og gitarene som
slåss om oppmerksomhet og autoritær, nærmest militær, tromming er kjente
ingredienser i bandets sound, og de er selvsagt alle representert på
Seventh Son.
Bandet er faktisk så lett å kjenne igjen at en datanerd i Sverige har
skapt seg levebrød ved å spille inn Maiden-coverlåter med stupid
Commodore 64/Nintendo musikk. Men også her er det mulig å kjenne igjen
den markante bassen til Steve Harris! Vokalen derimot er det ikke fullt
så lett å tyde. Men hele poenget mitt er å understreke hvor fantastisk
særegent soundet til Iron Maiden faktisk er. Du hører det er dem i løpet
av fem sekunder, og slik har det alltid vært, og det er det jammen ikke
mange orkester som kan skilte med.
At Maiden også klarer å fremstå som interessante i 2006 med det samme,
snart 30 år gamle soundet deres, sier noe om levedyktigheten til disse
gutta innefor en sjanger som til stadighet er under "angrep" av mer
tidsriktige og moderne uttryksfomer. Nye stilarter oppstår (vi husker
vel alle den grufulle nu-metallen?), band selger plater i bøtter og
spann, går under og nye oppstår. Oppi alt dette er det alltid en
ledestjerne å se til, som slipper skiver jevnt og trutt uten å bli
nevneverdig preget av tidens tann. Dette bandet heter Iron Maiden og det
later til at disse gutta, i kjølvannet av årets utgivelse, som må regnes
av et av bandets beste på veldig mange år, har mer å by på i tiden
fremover.
Det er vanskelig å si hva det er som gjør denne skiva så fantastisk.
Kanskje det bare er det faktum at dette er et av de første rockealbumene
jeg virkelig likte. Jeg vet ikke. Faktum er i hvertfall at hvis du ser
nøkternt på det så inneholder denne utgivelsen utelukkende gode
metallåter og er å regne for en av Iron Maidens aller beste skiver
noensine. Og Iron Maiden er å regne for et av tidenes beste, viktigste,
og definitivt mest innflytelsesrike band i sjangeren. Også er jo Eddie,
monsteret som er å finne på samtlige av platecoverene deres, jævlig tøff
da!
Rune Riff 28 november 2006 |
