Oceanic ble gitt ut i 2002 på kredible Ipecac (Mike Patton). Plata er deres fjerde album, hvorav debuten ble lansert tilbake i 1999. Bandet representerer så vel det atmosfæriske og de fresende, aggressive sidene ved metal. Oceanic er av slik karakter at den bølger og bukter seg frem og tilbake – inn og ut - mellom ulike sinnsstemninger og forskjellige karakterer ved deres kompetente metal. Det er åpenbart et sett med dyktige musikere vi har med å gjøre. Bandet har en egen evne til å kombinere kontemporær post-hardcore med 70-talls prog elementer, og blytung, og seig metal ala nevnte Neurosis og Mastodon.

De stadige skiftende musikalske sidene ved Isis er også noe av det som gjør dem interessante og lyttervennlige uten fare for å falle i ”flinkisfella”. De har på en nærmest uforklarlig måte en egen evne til å utfordre seg selv og gjøre seg selv interessante gjennom hele albumet. Oceanic er av episke proporsjoner. Som en reise gjennom tid og rom. Svevende stillferdig over kloden i mørket, så vel som rasende over bakkenivå i overlydsfart. De musikalske ytterpunktene og motsetningene dras til hverandre på en naturlig måte, og gjør sitt til at Isis plasseres side om side med band som Mastodon og Neurosis, men med en sterkere eksperimenteringsvilje, og evne til å dra musikken sin i flere enn en retning.

Isis er på ingen måte nyskapende eller pionerer i sitt felt, men de evner, som tidligere nevnt, å hente det beste fra de beste innenfor metalsjangeren og gjøre det til sin særegne stil. Men dette er også noe av det som skiller Oceanic fra de virkelige tidløse metalklassikerne for noen. Kritikerne mener at bandet gaper over for mye. Jeg synes tvert imot at det er deres evne til å gape over mye, og komme opp med et så helstøpt resultat som dette, som gjør dem så bra.

Referansene er mange, riffene er blytunge, motsetningene flere og resultatet strålende.

Verdt å merke seg er også bandets album In The Absence Of Truth fra 2006, men start med denne.