Jackman
Jackman
CCAP
2006
 
Rock Engh Roll 2 mai 2006 |
Jackman:
Pål Jackman, gitar, sang
-
Morten Jackman, trommer, kor
-
John Lilja, bass, piano, kor
Genre:
Norsk Rock
- Sigøynerpunk
-
Folkrock
-
Funkrock
Låter:
Wish i'd shut you up
-
Stupid shoes
-
Funk descending
-
Wourdly doubt
-
Te helvete med stil
-
I shook real bad -
Leave you where you lie
-
Making time
-
Du e drit
-
(No more) happy valley
-
Bonusspor: Smertens sang
Webreferanser:
Jackman
-
CCAP
Anmeldelse:
Som tidligere medlem av smått geniale Wunderkammer vil Pål Jackman alltid
få tilsendt medlemskort fra "Norske innovative rockeres forening" ved
nyttårstider. Men hvor lenge kan man leve på matrestene i gamle slips? En
sulten Jackman har hypnotisert en ny generasjon sigøynerpunkere fra
Stavangerområdet til å bli med i et nytt, forhåpentligvis, superdupert
ensemble. Fjorårets ep var en sympatisk start på solokarrieren for Jackman,
om ikke akkurat som forventet fra innovatøren. Friskheten, galskapen, de
uventede krumspringene det dynamiske, og til dels eksperimentelle
soundet fra Wunderkammers tid hadde krympet ned til et nivå hvor et
uendelig antall andre artister i dette landet også befant seg. Det unike i
soundet var bortimot visket vekk, men låtene var ikke så halvgærne.
Selv om man ikke blir klok av skade hvis man ikke var klok var før, så
forventet jeg meg faktisk en god del av denne debutplata til Jackman. Han
har nå sveiva rundt og gjort masse krembefengte konserter i et triokonsept sammen
med sin bror Morten, og John Lilja. Kontrabass tar stor plass når den skal
dras rundt halve Europa, men lager rå lyd som en spermasetthval i brunsttida,
det vil si en helt egen superfeit cocktail med brummende disselyder, og er
således et must for en trio på tur. Gutta har blitt samspilte som Garden
på Slottet etter mange avholdte forestillinger og dro med seg den gode
følelsen inn i studio for å spille inn "Jackman".
Brorparten av låtene på skiva er da også spilt inn live i studio, med en
viss Frode Gjerstad bak spakene. Det er gjort noen pålegg etterpå, av Inge
Riska og Pål selv, men lydbildet har blitt et av platas positive
elementer, for det pulserer og svinger heftig fra tid til annen. Men, av
en eller annen grunn så tør ikke Jackman å utfordre sine lyttere på samme
måte lenger. Han fjerner seg
lengre og lengre fra Wunderkammers lekestue og har blitt en ganske safe
rocker, han har kanskje funnet ut
at sammen er man sterke og alene er man sårbar, og når tidligere
kreativitet er fraværende står og faller alt på om han
eller trioen han leder har gode nok låtskriveregenskaper.
I Jackmans univers flommer det ikke over med nye låter. Jeg tolker det dit
hen fordi 4 av 4 låter fra fjorårets ep også er med her, dog i annerledes
versjoner. For en vanlig platekjøper er det negativt at vi får de samme
låtene gang på gang. Lær av Motorpsycho!
Jeg må bare innrømme at denne plata kjeder meg, men det finnes fine ting.
Best funker det når låtene har litt driv, litt tempo. Som i
rockabilly-låten "Leave you where you lie". Pål Jackman synger faktisk som
selveste Elvis, og det rocker sånn en topptrimma trio er kapabel til når
låtmateriale holder mål. Plutselig sitter gitarsoloen også. På en annen
låt høres han forøvrig ut som Paul Weller fra The Jam. En garasjepreget
begersvinger kommer direkte etter Elvis-imitasjonen, flotte "Making time".
Det viser seg at den er skrevet av Phillips/Pickett, men trioen gjør
likevel en nådeløs tolkning av kremlåta. Disse to låtene løfter
helhetsinntrykket, men er ganske alene i en sjø av ordinære halvraske
saker, som ikke
akkurat er fylt til randen av pirrende detaljer.
Denne trioen ville passet ypperlig som akkompagnement til en flaske rødvin
og en biffmiddag på en sveisen restaurant, hvor man kunne sittet å
betrakte dyktige musikere mens de lirte av seg låter uten ansikt, som ikke
provoserte sansene nevneverdig. De er nok også, som presseskrivet antyder,
en kraftstasjon live. På plate derimot glir den ene låten etter den andre
ubemerket forbi de lyttende vaktpostene i hodet, og før man vet ordet av
det er plata ferdig. Man vet etter 10 gjennomhøringer med sikkerhet at
denne plata vil bli stående i hylla i noen måneder som støvsamler, for
deretter å bli et bytteobjekt.
Siste låta, "Smertens sang", som de av en eller annen grunn har kalt
bonusspor, varer i over 9 minutter, men har bare bensin nok til å vare i 2
minutter, så det er i sannhet smertens sang. Kanskje Jackman skulle gitt
ut en ep til i stedet? |
Jackman
Jackman Ep
CCAP
Ep
-
2005
Rock Engh Roll 18 juli 2005 |
Jackman:
Er Pål Jackman, kjent fra Wunderkammer. Jackman spiller gitar og synger.
Musikere på plata: John Lilja, bass
-
Morten Jackman, trommer
-
Arve Henriksen
-
Morten J. Olsen
Genre:
Norsk Rock
- Sigøynerpunk
-
Jazzrock
Låter:
Funk descending
-
Making time
-
Wourdly doubt
-
Smertens jazz
I Rockeweb:
Ep-lista 2005
Anmeldelse:
Pål Jackman har allerede skrevet seg inn i den norske rockehistorien som
stifter og innovatør i legendariske Wunderkammer, etter min oppfatning et
av de mest spennende bandene som har eksistert i Norge etter krigen. Pål
Jackman har nå lagt det prosjektet på is til fordel for en solokarriere,
en solokarriere som platemessig starter med denne ep-en, som slippes rett
før en lengre turne. På den turneen har han fått med seg folk som også
spiller på denne ep-en, folk som John Lilja, Arve Henriksen, Morten J.
Olsen og Morten Jackman (The Color Turned Red).
Wunderkammer spilte en blanding mellom eksperimentell rock, sigøynerpunk,
jazz, folk og funk, og bandet lignet på sine venner i The Kaizers
Orchestra, også de fra Stavanger. Men Wunderkammer var først ute, en god
del mer eksperimentelle i sitt utrykk, og mens låtene til Jan Ove Ottesen
i Kaizers melodisk minnet mest om Tom Waits så har låtskrivingen til
Jackman mye til felles med 80-talls-utgaven av Elvis Costello. Likt for
begge bandene var at de brukte rare instrumenter som pumpeorgler, artige
perkusjonsinstrumenter og masse annet rart, slik Tom Waits begynte med på
sitt ufattelige gode "Swordfish trombones"-album i 1983.
Det blir på en måte naturlig å sammenligne denne ep-en med det Jackman har
gjort før, i Wunderkammer, og derfor har jeg dratt gjennom "Today i cannot
hear music" - en klassiker - noen ganger, sånn at jeg var godt forberedt
på denne nye saken og kanskje kunne sammenligne litt.
Låt 1, "Funk descending": En jazzete, funky bass spiller opp og man kommer
umiddelbart inn i en deilig cool stemning. Åpningsbassen minner meg om en
Lou Reed-låt fra tidlig 70-tall. Den funky rytmen fortsetter låta gjennom
og det gjør låta interessant selv om synginga er litt slitsom og melodien
i seg sjøl er et godt stykke unna Wunderkammer-standard.
Låt 2, "Making time": En rocka sak, ganske tøff også. Litt 60-talls
garasjeprega, og helt etter mitt hjerte. Dette er noe ganske nytt fra
denne kanten og låta har en kolossalt sprek gitarsolo som blir pakket inn
i en herlig rockgraut. Nydelig!
Låt 3, Wourdly doubt": Temmelig typisk Jackman. Sigøynerrytmer skaper en
levende pulserende rytme, mens melodien er sånn Wunderkammers låter ofte
var, komponert slik Elvis Costello gjorde det rundt utgivelsen av albumet
"King of America". Rytmen gjør at denne låta ikke har noen
holdbarhetsdato, selv om noe av den melodiske magien til Jackman synes å
sitte langt inne for tiden.
Låt 4, "Smertens jazz": Siste låta, en slags sigøynerjazzrock-låt. Er
spilt inn live, noe forøvrig alle låtene er, men mens de andre er spilt
inn live i låvestudioet til Eirik Lye, er denne låta spilt inn live på
ordentlig, det høres i alle fall slik ut. Uansett, "Smertens jazz" er
umulig å ikke like selv om den heller ikke er noen ny favoritt fra pennen
til Jackman. Det er noe grunnleggende spennende med alt disse gutta gjør,
selv om altså melodiene ikke alltid er like spennende. De er gode musikere
og de improviserer over en lav sko med en uvanlig arrangering kledd inn i
unorske rytmer. "Smertens jazz" er lang, hele 8.36 minutter lang, men man
rekker aldri å kjede seg.
Førsteinntrykket skuffet meg, men jeg har spilt høl i denne ep-en snart,
og har ingen problemer med å sette den ved siden av skivene til
Wunderkammer. Den må finne seg i å se opp til de skivene, men behøver ikke
å føle seg som femte hjul på vogna - og denne gjengen live må jo være en
opplevelse. |
|
