Jane Helen
Huh!
Nobel
Records
Ep
-
2007
Rock Engh Roll 7 november 2007 |
Jane Helen:
Mona Wold, trommer
-
Sandra Ekdahl, gitar
-
Solveig Vaaland, gitar,
synth
-
Dordi Drønen, bass, vokal
-
Christine Litlekalsøy, hovedvokal
Genre:
Norsk Indierock
I Rockeweb:
Ep-lista 2007
Webreferanser:
Jane Helen.org
-
Jane Helen.net
Anmeldelse:
Jeg synes jo at god rock skal føles omtrent som å klø på et myggstikk. Det
skal være sånn at du må fortsette å klø i det uendelige for det er så
godt, men samtidig er det vondt og. Når myggstikket gror og blir borte så
savner du det. Det er noe spesielt med myggstikk, akkurat som det er med
god rock. Det skal rive litt i øra, skrike litt, og fuzz, bass, cymballer,
sur støy og diskant skal eltes sammen et eller annet sted i kroppen, det
er ingen steder og alle steder på en gang, akkurat som et internett.
Sånne som meg blir avhengig av sånt, ja hvis jeg får sånn deilig støy
direkte sprøyta inn i øretrompetene via to massive kolosser, gjerne
kombinert med utsøkte melodier dynka i melankoli via sursøte kor,
styggvakre soloer eller et komp som gynger som Danskeferja i 10 meter høye
bølger, så kan jeg faen meg begynne å grine og le, samtidig.
Jane Helen er ikke ei dame, men 5. De har noen søsken som spiller i et
annet Osloband, The Pumps, og sammen har de herja rundt på scener og gjort
øvingsstudioer i hovedstaden utrygge for sarte ører i 4-5 år. Denne
omtalen handler ikke om The Pumps, men Jane Helen, som jeg av en eller
annen idiotisk grunn har innbilt meg at heter Jane Doe, men Jane Doe er jo
et kvinnfolknavn med bare guttemusikere. Det får også bli en annen
historie.
Neida, dette handler om noen kvinnfolk som egentlig var en trio tilbake i
fødselsøyeblikket, altså i 2002. Da dreide ting seg om Dordi, Christine og
Sandra. På den tida spilte også Dordi bass, men da var det hun som sang,
mens Christine, som nå er hovedsanger, spilte trommer, og Sandra var da
som nå gitardronning. Så fikk jentene et kall fra rockens O store høvding
- de måtte få inn et par chicks til! Løsningen var at ei Mona tok over
trommestikkene og lot Christine med sin attitude fikle med miken. For å få
et feitere sound hyra de inn Solveig med sin Les Paul også, og dermed var
Norges mest rocka jenter fit for fight.
Høsten 2004 bekreftet jentene at noe stort var på gang ved å komme til
finalen i "The National Finals Of The Global Battle Of The Bands". Mange
hadde oppdaget Jane Helen, men det er jo bare sånn at det kan være
viktigere for et rockeband å bli oppdaget av en talentspeider fra Tyskland
enn en baker fra Sinsen. Tyskeren het Rüdiger Schmitz og håpet er at
mannen skal gi jentene en sputnikkarriere nedover på kontinentet og gi dem
massivt med spillejobber, vaffall i Tyskland. For å være helt ærlig så
veit jeg ikke helt åssen det har gått for damene.
Vel, jentene hadde blitt såpass samspilte og skrevet såpass mange gode
låter at de syntes det var på tide å teipe noe stoff fast i øra til folk
også, dermed var "Huh!" et faktum vinteren 2006/2007. De fikk signa en
kontrakt på indielabelen Nobel Records i Oslo, og spilt den inn med hjelp
fra Daniel Bakken i Jack Daniel Hill Studios. Mastringa sto Cutting Room
for. Resultatet ble en ep med 5 låter, og det håndfaste produktet er det
lite negativt å si på, her er det nemlig brukt flittige og dyktige hender
til cover design og jentene har trykt tekstene inni, noe som er dritkult
for de er skikkelig fine. Ofte har band flotte tekster som forsvinner litt
i lydgrauten.
Bandet nevner selv amerikanske Throwing Muses som en inspirasjon, og det
kan nok være veiledende, men jeg synes Jane Helen rocker mye hardere enn
akkurat det bandet, mesteparten av tida. Det fine med Jane Helen er at de
ikke har stivna i en bås, de er verken et punkeband, hardrockband,
garasjeband eller et streit indierockband, men varierer mellom de
forskjellige utrykkene i tempo, groove og stemning. I tillegg har de et
usedvanlig rått og tøft lydbilde i ryggen, som passer som hånd i hanske
til musikken de fremfører.
Kvintetten har gjort seg feite og gode med de to gitarene og en særdeles
potent rytmeseksjon, som ikke går av veien for å improvisere litt når det
blir for kjedelig i front. Men det er sjelden det blir kjedelig, det må
sies høyt og tydelig, for hovedsangerinne Christine Litlekalsøy sto langt
fremme i køen da sangstemme og karisma ble utdelt. Hun er jo et funn, og
er like stormende herlig å lytte til uansett om hun synger vers, refreng
eller skriker ståpels på deg. Sånn sett så er hun jo like fremragende som
sine amerikanske søstre i nettopp Throwing Muses, Tanya Donelly og Kristin
Hersh, som overbeviste bare de åpnet gapet.
Låtene til Jane Helen er altså alt annet enn statiske og strømlinjeforma,
de beveger seg i alle retninger og er som en levende organisme, men hadde
ikke låtene vært så bra ville bandet likevel ha slitt litt. Men ikke bare
er låtene bra, men de har satt noen tekster til også som forsterker moroa.
Hør på "Pink thing" - What's the point of putting the dog to the floor
- take my little pink thing now - don't be such a bore -
Alle låtene har et sånt partyrefreng som setter seg momentant bak
hjernebarken og Christine dropper hooks som de beste i klassen mens
gitarene spyr ut små lekkerbiskener av noen riff i eninga. Ekstraordinær i
så måte er låta "The Rock 'n' roll superstar experience - a quest of world
dominance and the golden grale", der ikke bare gitarriffet gir deg lyst
til å skrike høyt av glede, men lyden er også fenomenalt aggressiv og rå.
Så starter selvsagt ikke neste låt like hardt som forrige slutta. Jentene
er superdyktige til å variere, og det er ikke alltid vokalen som imponerer
mest, for på denne er trommepisker Mona i sitt ess, og skaper detaljer med
sine trommepiruetter som gjør denne plata til nettopp en slik plate som
vil bli stående i hylla mi istedenfor i et antikvariat om kort tid.
På 4. låta er det fuzzgitar og fuzzbazz i uskjønn forening. De høres ut
som PJ Harvey på sitt råeste, og låta sitter som klegg på sleggefett. Du
verden for noen låter!
Som for å markere hvor de har fått attituden fra avslutter de moroa med en
skikkelig punkelåt, som like godt kunne vært en del av debutalbumet til
The Clash i 1977.
Men, jeg har allerede sliti ut første eksemplaret av "Huh!, og må finne et
sted å få tak i en ny, som for eksempel på Jane Helen.org, Jane Helen.net,
Jane Helen på MySpace, Jane Helen på Facebook eller Jane Helen på Nobel
Records. Kjært barn har mange sider på nettet. |
