Jane Doe
Jane Doe
Rundbrenner Records
Cd
-
2006
 
Rock Engh Roll 1 august 2007 |
Anmeldelse:
Hvis du finner denne plata i billighylla i et eller annet støvete
antikvariat et eller annet sted i verden og kjøper den fordi du tror at
Jane Doe er hu dyrisk vakre dama som er portrettert på plateomslaget og at
det er hu som synger, så forbered deg på en liten overraskelse. Jane Joe
er nemlig 5 gutter fra Romerike som våren 2006 spilte inn sitt debutalbum
på Botten Vintage Plant og som seinere samme år ga ut albumet på Roy
Botten's Rundbrenner Records. Albumet er forøvrig mikset og produsert av
Botten selv.
"Jane Doe" er imidlertid ikke bandets første utgivelse på platefronten, de
ga ut ep-en "Grey" helt tilbake i 2000, og var med på et
Zoompop-samlealbum i 2002, men det begynner jo å bli lenge siden. Hva de
har drevet med i mellomtida og om de har bytta ut mange medlemmer har jeg
ikke kjennskap til. De som har spilt inn og gitt ut "Jane Doe" er i alle
fall Dag Kenneth Peeters, vokal; Andre Nore, bass; Espen Sørvold, gitar,
vokal; Vetle Larsen, trommer og Mats Christian Bruhn, gitar, vokal.
"Jane Doe" er gitt ut av en gjeng gode venner som er snille mot hverandre,
som har øvd mange timer i lokalet sammen, og som har fått en del
spillejobber opp gjennom åra, ja faktisk helt siden de første musikalske
bånd ble knyttet i 1997. Det er en samling med 11 snille poprock-låter,
som ikke utfordrer sansene i nevneverdig grad, men som man blir kjent med
etter cirka 2 og en halv runde i spilleren. Dessverre føler jeg det sånn
at det er som å bli kjent med familiemedlemmene i en hyggelig såpeserie på
tv. Det er altså noe jeg aldri gidder å sette på hvis jeg ønsker å
underholdes og det er definitivt ikke noe jeg vil betale for.
Nå har jeg fått denne plata til omtale så den er gratis, men jeg kommer
ikke til å spille den igjen. Jeg synes soundet er for snilt, trommelyden
er forferdelig tam, stemmen til vokalist Peeters er for tynn og puslete og
mangler varme, og selv om man blir kjent med låtene så har jeg ikke lyst
til å høre de igjen, det irriterer mer enn det gleder faktisk, selv om
altså alt er så snilt og hyggelig som det er mulig å få det. Til og med de
to elektriske gitarene er så snille at de knapt tør å knurre.
Jeg er i alle fall ikke i målgruppa for musikk som dette, og det er såpass
intetsigende at det minner meg om en av skivene til Delaware som jeg fikk
til weben for noen år siden, som Rune Riff omtalte. |
