The Jessica Fletchers
(Come on)
It's only nine
Perfect
Pop Records
Ep
-
2002 -
På
MySpace
Rock Engh Roll 26
juni 2002 |
Anmeldelse:
Hva er det King Midas, The Tables, Astroburger, Loch Ness Mouse, Ethnobabes, Television
Personalities, Arne
Hansen & The Guitarspellers
og The Jessica
Fletchers har til
felles bortsett fra at de er feiende flotte band? Jo, de er
alle, eller har vært, signa hos det glimrende norske plateselskapet Perfect
Pop Records.
Dette er TV-detektivenes andre ep, den første kom ut i år 2000 og het "Song about the noise". De
har også gitt ut et album i 1998 med det velklingende navnet "I
can shoot you from here",
en plate jeg har til gode å høre. The Jessica Fletchers er tilbake igjen
og har skrevet 4 glitrende poplåter til denne ep-en.
Man skulle ikke tro man befant seg i
år 2002, for denne plata kunne likegodt vært utgitt i 1967. Årstallet
er ikke tilfeldig valgt for bandet er kraftig influert av britisk
60-tallsrock og
spesielt musikken som ble laget av The
Kinks, The
Beatles, kanskje
litt The Small Faces rundt 1966/67,
og merseybeat
ala Gerry and The
Pacemakers.
Jeg
synes også å høre litt amerikansk Love
her. Det skulle ikke forundre meg om
The Jessica Fletchers,
sin unge alder til tross, har hørt på skiva "Forever
changes" fra 1967,
en av rockens største klassikere med godeste Arthur
Lee som boss for Love-heltene. Da snakker vi plutselig om litt psykedelia
her, og The Jessica
Fletchers er ganske
syra innimellom, særlig det tidvis fjerne orgelbruset.
Ep-en består altså av fire bedøvende gode poplåter. Jeg starter med å skrive
om den siste låta, for det er nesten ingen som pleier å begynne med
å skrive om den siste låta. "Just another fashion band"
har en deilig rullende rytme, og samtidig et delikat orgelriff traktert
av Vegard Syrstad
som klarer å skape et organisk lydbilde. Låta er også det endelige
beviset på at detektivene har blitt et modent band.
Tittellåta er merseybeat
de lux og den har en litt sånn lillefingeren-i-været-rytme som bare er til
å dåne av. Hvilke melodier denne gjengen lager! "Diamond
ring" er likevel platas
beste spor og kunne sklidd rett inn på "Magical
mystery tour" med The
Beatles. Til og med
sologitaren ligner og stemmen til Thomas
Innstø er på en
prikk lik selveste John
Lennons.
5-mannsgjengen har gitt ut en smaragd av et popplate, og skryt skal de ha som
drar inn både tromboner, fløyter og trompeter også. De har skjønt
hvordan maten skal krydres riktig.
Man kan ikke forvente bedre skiver enn dette selv om verden hadde blitt
snudd på hodet og det begynte å snø oppover. Gi alle
som jobber hos Perfect
Pop Records en god
klem fra meg forresten, det fortjener de. |
