The
Jesus And Mary Chain
Psychocandy
WEA Records
Cd -
1985
KLASSIKER
 |
New York-bandet
The Velvet Underground ble aldri anerkjent i sin egen samtid, men utover 80-tallet var det i Europa flere nye band som i etterkant av
punkerevolusjonen oppdaget hvilket genialt band Velvet virkelig var. Et av
disse ble stiftet i Glasgow, Skottland i 1984 og het The Jesus And Mary Chain.
Bandet besto av brødreparet Jim og William Reid på sang og gitar,
Douglas Hart på bass og Bobby Gillespie på trommer.
The Jesus And The Mary Chain er som en grumsete cocktail mellom nettopp Velvet,
The Beach
Boys, The Ramones, et hi-fi høytrykksbor og "Metal machine music" med Lou Reed. Det er
nok riktig å si at dette er støypopens gjennombruddsskive. Jeg har
ikke spurt brødrene Reid om hvordan de lager låtene sine, men jeg kan
tenke meg at de gjør det på følgende måte: Først setter man seg ned
for å lage en vakker melodi, deretter går de i samla flokk til studio
for å trene litt på låtene - det er viktig at tempoet skrus ned slik
at det blir tilstrekkelig sløvt, monotont og depressivt, videre kobler de inn høytrykksboret slik at de får en vegg av skurr i lydbildet - skurret
fører til at de vakre låtene nesten forsvinner inn i veggen, og til slutt skrur
man lydnivået på gitarene til max på alle solopartier slik at man får en
ny skurrevegg med feedback. Vips, der har du brødrene Reid.
Dette er altså debutalbumet til The Jesus And Mary Chain, og helt
klart det slemmeste albumet deres, i alle fall det slemmeste
studioalbumet. Bandet har ikke laget noe direkte dårlig,
selv ikke når de eksperimenterte med synther. Mange band prøvde å
lage det samme som The Jesus And Mary Chain, men falt ofte pladask
igjennom. Årsaken var stort sett at de ikke kunne skrive låter. Oftest
ble det bare en graut med gitarstøy.
De to første låtene på denne skiva er, om jeg får lov til å si det,
prototypen på vellykket, banebrytende støypop. Låtene heter "Just like
honey" og "The Living end", som er plassert først på plata. I tillegg
kan jeg lekke at det tredje honningdryppende deilige sporet på skiva
heter "Taste the floor". Noe som i praksis betyr at de tre lekreste
Jesussviskene på denne skiva er plassert ytterst i frontpartiet.
Alvorlig talt, etter de låtene føler du deg "tuned in, turned on and
temmelig dropped out", men for all del, få med deg resten av plata også
før du går i lykkerusdvale. Det vil du ikke angre på. Og har du først
fått smaken på denne Jesushonninga får du Mary med litt macho
kjettinger, standardisert godteripose med skotsk saueskallehjerne i
tyggbare småbiter og psycho lærklær med på kjøpet når du drar gjennom de
andre platene med dette bandet, som du selvsagt bare er nødt til å
skaffe deg.
Ellers var gutta tidsriktig kledd i svarte klær, og de brukte svarte solbriller i
svarte lokaler, bare avbrutt av litt kledelig bloddryppende rødt, i tråd
med den gotiske vinden som blåste over de britiske øyer i 1985.
The Jesus And Mary Chain var et av mange geniale band på 80-tallet som
bare kunne dukket opp på 80-tallet, men som likevel lagde tidløs rock,
og "Pscychocandy" er et av 80-tallets aller beste album.
Rock Engh Roll 17 juli 2006
(oppgradering) |
|
