Jetsurfers
An evening
at Muddy Waters
Grammofon
AS Electra
Cd - 2003
 |
Jetsurfers har lenge vært et av landets beste liveband innen genren
Alternativ Countryrock. Nå er de ute med sitt tredje album, og det måtte jo bli et
livealbum. Bandet har holdt over 300 konserter, blant annet et par på
Rjukan, og denne plata er tatt opp live på bluesklubben Muddy Waters i
Oslo 22 april i år.
Bandet har hentet og omarrangert låter fra sine to studioalbum, de har tre
helt nye låter, og de gjør som vanlig fine versjoner av gamle klassikere,
denne gang av artister som The Allman Brothers, Van Morrison og Townes Van
Zandt.
Denne plata får frem mye av det som mangler på studioplatene til bandet;
det låter mye friskere, rocka og jordnært og lyden er fremragende. Dette
er en skikkelig liveplate som ikke har noen "overdubs" og de har beholdt
småsur sang og skeive gitarer. Denne plata er mye jevnere enn
studioplatene og bandmedlemmene viser seg frem som noen svært potente musikere.
Dette er en plate som kan spilles om og om igjen år etter år -
sannsynligvis.
Mine favoritter i øyeblikket er "Why can't i come home to you" og "Skeleton
horses", som begge viser at bandet er kapable til å konkurrere med landets
beste rootsband. Hvis du er i tvil om hva dette bandet står for så sjekk
ut råtassen "White freight liner", en låt som hadde sklidd rett inn på
debutskiva til The Georgia Satellites, og fine "Mountain home", som er
alle klinelåters mor.
Årets utgave av Jetsurfers består av: Bjørn Nilsen på vokal, gitar og
munnspill; Thorstein Elvestad på trommer og perkusjon; Audun Norgaard på
bass og koring; Lars Linkas på gitar.
Denne plata er foreløpig bare å få tak i via bandets nettside og på
bandets spillejobber.
Bandet kan oppleves live på Muddy Waters i Oslo fast en gang i måneden.
Yiihaaa!
Rock Engh Roll desember 2003 |
Jetsurfers
Wildcards
Grammofon
AS Electra
Cd -
2002
 |
Det er
forfriskende å høre på Jetsurfers.
De spiller rootsrock med sterke bånd til både folkrock og countryrock,
og melodiene er lettfattelige og dansbare. På samme måte som på
debutplata er det noen veldig bra låter på "Wildcards".
Best er de på de låtene de bruker mandolin og banjo, som på fine "Mountain
home", og på enda
finere "Yesterday's
town", hvor en
ukreditert musiker drar fram fela. Ni av elleve låter er laget av
bandet selv, først og fremst av Bjørn
Nilsen, og samtlige
låter er sikkert kanonbra fra en scenekant nær deg. Problemet etter
min oppfatning er at de ikke klarer å presentere stoffet sitt like
elektrisk på plate som på konsert. De har etter hvert fått ry på seg
for å være et av Norges mest oppegående liveband, og stoffet på denne
plata oppfordrer føttene til å trampe takta og å be en eller annen opp til
dans. Musikken til Jetsurfers passer til en sånn typisk tenna-i-tapetet-og-hæla-i-taket
safari i lokalet.
Men, godlyden og spruten på denne plata er litt for mye fraværende etter min smak. Jeg føler at
Jetsurfers har havna i et lite dilemma: Skal de satse på å være like
rå på plate som på scene, og dermed risikere å selge minimalt med
plater til en liten, men entusiastisk gjeng. Eller skal de prøve å
selge masse plater til andre lyttere enn de som liker musikken deres
live.
"Worth
waiting for", "Down here on the sunny side"
og coverversjonen av Mc
Daniels "You're
still on my mind" er
ikke bra nok, og det har mer med lyd å gjøre enn med melodi, for
førstnevnte er en killerballade egentlig.
Radiolåta "Fireworks"
er eksempelvis en rein poplåt som alle kan like.
Heldigvis er ikke resten av skiva så publikumsvennlig.
Deres versjon av Dylan's "Mama, you've been on my mind"
er glitrende. Det kan ha noe med at banjoen er spesielt
fremtredende i lydbildet, og at det får frem en helt annen dimensjon i
lydbildet til Jetsurfers, eller kanskje det kan ha noe med at de på
akkurat de låtene ligner på en av mine helter, Steve
Earle.
Vel, dette var i hvert fall en ærlig anmeldelse fra min side. De skal
ha ros for å drive med en greie som ikke så veldig mange band gjør
her i landet, men jeg skulle ønske meg mer råhet, fyrverkeri og
skrangling på platene til Jetsurfers, men nå har jeg et litt spesielt
forhold til lyd også da, som liker å høre på sure, fuzza gitarer
istedenfor snille, vakre, pene trudeluttiske gitarer og ditto sang.
Rock Engh Roll desember 2003 |
Jetsurfers
Jetlagged in Jetland
Grammofon
AS Electra
Cd -
2000
|
"Jetlagged
in Jetland" er Jetsurfers første album. De bør likevel være
godt kjent rundt om i landet blant folk som har en positiv
holdning til rootsrock med en sterk dragning mot country.
Bandet
har holdt mange konserter rundt om i landet siste to åra og har
også vært med på en del prosjekter. De slapp en ep i -99
som sikkert er grei å få tak i fremdeles hvis du skulle like
denne plata.
Jetsurfers spiller en type alternativ countryrock som får meg
til å tenke på 80-talls rootsrock ala The Georgia Satellites, Del
Lords, Del Fuegos, The Beat Farmers, Rank & File, Jason & The
Scorchers og Lone Justice.
De varierer noe i stil, og Steve Earle, Son Volt og Creedence
Clearwater Revival kan være like greie referansepunkter.
Bandet består av: Bjørn Nilsen på sang, gitar, mandolin og banjo; Thorstein Elvestad på trommer; Vidar Fresvik på gitar; Knut Carlsson på bass. Nilsen har
forøvrig laget 8 av 10 låter på plata.
Åpningsslåta "till she finds me" er en flott melodiøs uptempo
countrylåt. "Green green grass of home" ble udødeliggjort av Tom
Jones for et halvt århundre siden. Jetsurfers versjon på denne
plata mangler litt futt. De gjør sikkert denne låta
suverent live. De to neste låtene er derimot platas høydepunkt. "Stranded"
og "Skeleton horses" er låter Herr Nilsen har all grunn til å
være fornøyd med. Begge er mer typisk "no depression" låter enn
noe annet på denne plata. Nilsens bruk av mandolin og banjo er
også uhyre smakfullt.
Så gjør de en helt grei versjon
av Dylan's "One too many mornings" før de drar platas beste rocker,
den meget tøffe "Where's my medicine", som like gjerne kunne vært
en Paul Westerberg-låt. "Wish you love" er en flott ballade. De tre
låtene som gjenstår er litt sånn hurra-meg-rundt-country som jeg for min
del ikke helt har foten for. Alt i alt så har det blitt en fin plate for
folk som liker slik musikk og jeg tror de kommer enda sterkere igjen
senere.
Rock Engh Roll desember 2003 |
|
