John Peter & his Collaborators
The Passion of...
Cd
-
2010 -
På
MySpace
 
Rock Engh Roll 19 august 2010 |
Anmeldelse:
"The Passion of John Peter & His Collaborators" er navnet på den nye skiva
til John Peter & His Collaborators. Det har gått to år siden den finfine
westernhyllesten "Once upon a time there was the west" ble gitt ut, 4 år
siden finfine "Bloom" ble gitt ut, 6 år siden "You must have a lot of
nerve" ble gitt ut. Det pleier å gå to år mellom hver plate. Sånn sett har
det vært litt rusk i maskineriet siden den første plata, "Muse for sale",
ble gitt ut i 2001. Men bandet var jo ganske nytt da, det ble startet opp
av John Peter Støa i år 2000. Støa sjøl flyttet til Skien fra Trysil i
1994. Vel, nå er de her igjen, med musikk som beveger våre legemer og
poesi som rører våre sinn, som er ordene, dog noe omskrevet, fra bandets
største fan, Mia Buflod Rydje.
"Maybe she likes TV more than
she likes me"
Den nye plata til John Peter er spilt inn i stua
til Støa i løpet av 2008 og 2009. Den er ganske løs i formen. Litt
slapstick. Litt rølp. Mye moro. Det er lett å forestille seg at kremen av
Grenlands musikere (noen fra Trysil) har hatt det gøy og at det har blitt
mange gode fester mens noen tok opp alt sammen. En god del av det har
blitt med på denne plata. Vi hører blant annet latter. Mange artige vokale
sidesprang. Men i forhold til de to forrige platene må vi nullstille oss
helt og begynne helt på nytt. Du bør for eksempel være utsyrt med en dæsj
sans for humor for å treffe samme stemningsfrekvens som musikerne. Klarer
du det, og har tid til å høre på plata noen ganger før du haster videre i
livet, og i tillegg er glad i rock som oppsøker alle kriker og kroker av
genreuniverset, så bør du være godt skodd for et festlig besøk inn i
Støa-stua.
Festen starter med perfekt vorspielmusikk, skranglete
bluesrock, og jeg tenker på helten Roky Ericksson, selv om låta ble
skrevet rett etter Bo Diddley sin død. Låta gynger deilig, vi får
munnspill, gitarlyden er småvrengt og vokalen er på vei ned til bånn av
den 17. Lundetangen-boksen i løpet av kvelden. Det er exile on main street
i Skien. "Life is sad" fortsetter. Det er discolåta som ønsker å være
rockelåt isteden. Synthriffet har jeg hørt som guttunge i syden, men det
er egentlig riffet til "I was made for loving you" bakvendt (Kiss). Det er
en rar låt. Støa og co er på ville veier, jeg er glad jeg nullstilte meg.
At dette er annerledes enn de forrige platene er bare fornavnet. Men det
er jo litt gøyalt også da. Herregud, litt moro må vi ha det. Moroa avløses
av dønn seriøse saker. Mørke melankolske saker...om sex. Som
"Fingerprints". Endelig er Eva Maria Støa i gang på vokal også. Det var
liksom noe som manglet her. Ikke nå lenger. Du fagre verden så følsom og
intens stemme hun har. Den griper deg og holder deg fast. Låtene sauses
sammen i en kompott bestående av skurrende gitar, klezmerfolk, annen
folkemusikk fra alle verdenskanter, surrevokal, pianoboogie, sår
melankoli, countryrock, bluesfeeling, eksperimentelle orgeltoner, snurrige
synthpassasjer, her går alvor og skjemt hånd i hånd.
Stones-rockeren "Rise dead man rise" er en ny opptur. For å være dønn
ærlig så skulle jeg vel ønska at de gjorde dette oftere. Bandet består jo
av kremmusikere som har erfaring fra en rekke andre sammenhenger, og når
de rocker i gang så svinger det skikkelig. De har taket på dette med å få
det til å svinge. Neste låt, den spretne og rytmiske "Maybe she likes TV"
har kanskje platas mest originale melodi, og den jeg husker best etter at
plata har snurra ferdig. Eksotiske poprytmer ligger i bånn, latteren
sitter løst, banjoen knegger, og du sitter på en sigøynercafe i Louisiana
og spiser fransk løksuppe. Så må de dra den obligatoriske reggaelåta, den
"Mary wanna do". Feit og fin, en snåling. Jeg skal ikke droppe for mange
referanser her, men vi kommer ikke unna Nick Cave, Midnight Choir og The
Walkabouts downtempo-låtene. Stemmen til John Peter og Eva Maria utfyller
hverandre fabelaktig. Kjærlighet oppstår i lufta hver gang de synger
sammen, ikke minst på übervakre "Gonna take a while, babe, to get over
you". Igjen har Støa skrevet en alvorlig sterk kjærlighetshymne dedikert
til alle som har kjærlighetssorg.
John Peter & His Collaborators
har gitt ut plater tidligere som har skjemt oss bort på godlåter. Jeg
personlig synes de klarer fint å overføre den gode stemningen i stua over
i platerillene, det svinger skikkelig til tider, soundet er variert og
originalt, og Støa skriver personlige låter og tekster. Denne gangen har
det blitt med noen få låter som jeg ikke får helt taket på, og som en
helhet er den kanskje litt svakere enn de to forrige utgivelsene, men shit
au, her er det så mye oppsamla moro at du får mer enn nok, så jeg
avslutter med Støas egne ord: "You can make it through this party"! Lurer
forresten på hvor jeg har rota bort den fete "Bloom"-skiva mi. |
John Peter & his Collaborators
Once upon a time
there was the west
jps004
Cd
-
2008
Rock Engh Roll 23 januar 2009 |
Anmeldelse:
John Peter er fremdeles John Peter Støa, og hans Collaborators er
fremdeles en gjeng med kremmusikere, de fleste fra Grenland i Telemark,
som til de grader er med på å gjøre John Peters 4. utgivelse med egne
låter og tekster til en stor musikalsk opplevelse. Foruten John Peter Støa
på vokal, gitar og piano er The Collaborators: Eva Maria Støa, vokal;
Bjørn Erik Støa, mandolin, gitar, dobro; Gøran Grini, gitar, piano, orgel;
Kim Wild, trommer, perkusjon; Terje Nylund, upright og elektrisk bass;
Geir Fragell, banjo, piano, orgel. Vi har altså John Peter og hans
Collaborators, men så har vi enda noen kollaboratører som gjester utenpå
det igjen: Marianne Halmrast, cello, upright bass; Stian Langerud, vokal;
Jan Erik Ulvestad, vokal; Paal Jensen, bouzouki, gitar og Håvard Storbæk,
kornett, bowed saw.
Selv om dette kollektivets akse ligger i Skien så høres det vel egentlig
ut som om de kommer fra en støvete liten kaktusby i New Mexico. Dette er
americana på norsk. Mest. Samtidig er det så mye annet rart her; Ennio
Morricone-blåsing, litt skranglete folkemusikk sper de også på med, fra
forskjellige verdenshjørner; mexicansk, irsk, russisk, balkansk, klezmersk,
mongolsk, inuittmusikk eller hva det er, og gospel, kosecountry og
kosesoul. En veldig variert plate med en varm, lun og avslappet stemning, det er
tydelig at John Peter og hans kollaboratører koser seg glugg i hjel. Jeg
koser meg jeg også. Det er så mange godlåter her. Spillinga er elektrisk
selv når den er akustisk, og John Peter, Eva Maria, Stian Langerud og Jan
Erik Ulvestad veksler på vokalen.
I bånn av det hele hviler de stolte og melodisterke låtene til John Peter.
Ikke noen av de 12 låtene på plata er bånnfyll, her er det gjennomtenkte
og velspilte saker fra start til mål. Men jeg måtte klype meg i armen for
å sjekke at jeg var våken da låt 1 startet, høres nemlig ut som en av
gutta i The Band synger sin
egen hymne til kveldsbålet på prærien, i "Gunfighter ballad", som er en
slags akustisk prolog til hovedverket.
Så sveiver de i gang med låter som fester deg ubønnhørlig til lydkilden,
låter som sikkert er bygd på sålene til John Peters og de andre
medlemmenes favorittartister, som Nick Cave, Lambchop, Bob Dylan,
Tindersticks, Mercury Rev, Johnny Cash, Leonard Cohen, Tom Waits, Midnight
Choir, The Walkabouts, Townes Van Zandt og nevnte The Band, som alle er artister jeg tenker på når jeg
hører denne finfine skiva.
John Peter & His Collaborators er utrolig nok fremdeles et indieband og
platene kan være vanskelig å få tak i, men surf innom
hjemmesida og finn et kontaktpunkt eller
hør låtene gratis på MP3. Gjengen kommer forøvrig med ny plate nå i 2009,
den femte, så hold ørene åpne for en ny kosedose fra John Peter og
kollaboratørene hans; plata heter "The Passion of...". Anbefalt
peiskoslytting.
|
John Peter & his Collaborators
Bloom
jps003
Cd
-
2006
Rock Engh Roll 4 mai 2007 |
Anmeldelse:
Det er fredags ettermiddag. Det er 4. mai 2007. Det er 25 varmegrader i sola på verandaen.
Det er John
Peter & his Collaborators på stereoen. Det er iskald boksøl i hånda; Lundetangen øl selvsagt. Lundetangen er verdens beste øl, og ølet har fått
en pub oppkalt etter seg i Skien, Telemark - eller omvendt, kanskje.
Denne puben var lørdag 21. oktober 2006 åsted
for slippet av et meget solid rockealbum kalt "Bloom". Albumet er
det andre musikalske livsverket til John Petter Støa, men han var ikke alene om
å lage det; neida, han hadde med seg en drøss med kjente og ukjente
musikere og sangere fra Skien-distriktet, som Gøran Grini, Paal Jensen,
Kim Wild, Geir Fragell, Eva Marie Støa, John Arne Gundersen - folk som vi
kjenner igjen fra Neperud, Jeff Dalton, Dilldallholom og Paal Flaata med
flere.
Jeg tror nok du vil like plata, skriver John Peter til meg, i et lite
vedlagt brev. Det er nok et understatement av dimensjoner - for jeg elsker
den! For en som har det meste Nick Cave & The Bad Seeds, Leonard Cohen, The Walkabouts,
Chris & Carla, Joe Henry og
Townes Van Zandt har gitt ut i hylla er "Bloom" et særlig hyggelig
bekjentskap. Låtene gror inn under huden din, musikerne er toppers, og
stemningen er elektrisk. Det høres at samtlige som er med på dette
prosjektet koser vettet av seg sammen med John Petter Støa.
Jeg teller 18 personer totalt med her, og lytter du godt etter vil
du høre instrumenter som bouzouki, alt horn, banjo, mandolin, harpe, tuba,
fløyte og... egg (!?). Men det er likevel det jordnære og tradisjonelle
rockegrepet som tar tak i deg, der musikken duver laidback fremover, kun
avbrutt av lekne innspill inspirert av sigøynermusikk og kaktuscountry. Mange av de
som er med her er vokalister, og det vokale imponerer. Friksjonen som
oppstår mellom stemmen til John Peter og Eva Maria, med en håndfull kordamer som ekstra påfyll i bakgrunnen, er intet mindre enn
gåsehudfrembringende.
Og da er ikke tekstene nevnt med et ord. De er
trykt i coveret, og der finner du også bilder av de fleste involverte. Jeg
kjenner flere av dem. Lurer på om de merker at jeg ser på dem akkurat nå.
Sannsynligvis ikke. Men tilbake til tekstene. En har kanskje lett for å
hefte seg ved tekstene til de fineste låtene, og sånn sett så er låta "In dreams" lett å huske:
In dreams i sleep in your arms
in sleep i dream you real
from the pages of my scrapbook
but i never dreamed i'd meet you
to redefine beauty
with just one look
Tekstene er alltid fine; litt morsomme, litt dype, litt romantiske,
litt intime, og litt
burleske innimellom, som i "The Death of Garry Small" - ain't it fun
what you can do with a gun. Ofte er tekstene som små søte samtaler mellom
John Peter og Eva Marie, strategisk plassert i en aldeles nydelig melodi,
som "Something beautiful". Hør dette refrenget på en radiokanal nær
deg:
I tried to sing something beautiful
but i was defeated by the beauty of you
i tried to sing something beautiful
but i was outgunned by the beaty of you
17 låter har John Peter Støa funnet plass til på "Bloom". Det er et
fint og variert album som venter på at akkurat du skal sjekke det opp.
Gjør du det er jeg sikker på at du like etter bestiller hans første
livsverk; den egenproduserte "Muse for sale" fra 2001. Liker du
John Peter virkelig godt kan du begynne å nøste opp det han har drevet med
tidligere også, som medlem i Kjellvez & The Peppermintband, SpaceRats in
Leather, Borderline Band og Scream Opera. |
|
