Rockeweb
 
Plateanmeldelser
         
         
         
         
  #   A   B   C   D   E   F   G   H   I   J   K   L   M   N   O   P   Q   R   S   T   U   V   W   X   Y   Z   Æ   Ø   Å
John Peter & his Collaborators
The Passion of...

Cd
- 2010 - På MySpace




Rock Engh Roll 19 august 2010
Anmeldelse: "The Passion of John Peter & His Collaborators" er navnet på den nye skiva til John Peter & His Collaborators. Det har gått to år siden den finfine westernhyllesten "Once upon a time there was the west" ble gitt ut, 4 år siden finfine "Bloom" ble gitt ut, 6 år siden "You must have a lot of nerve" ble gitt ut. Det pleier å gå to år mellom hver plate. Sånn sett har det vært litt rusk i maskineriet siden den første plata, "Muse for sale", ble gitt ut i 2001. Men bandet var jo ganske nytt da, det ble startet opp av John Peter Støa i år 2000. Støa sjøl flyttet til Skien fra Trysil i 1994. Vel, nå er de her igjen, med musikk som beveger våre legemer og poesi som rører våre sinn, som er ordene, dog noe omskrevet, fra bandets største fan, Mia Buflod Rydje.

"Maybe she likes TV more than she likes me"

Den nye plata til John Peter er spilt inn i stua til Støa i løpet av 2008 og 2009. Den er ganske løs i formen. Litt slapstick. Litt rølp. Mye moro. Det er lett å forestille seg at kremen av Grenlands musikere (noen fra Trysil) har hatt det gøy og at det har blitt mange gode fester mens noen tok opp alt sammen. En god del av det har blitt med på denne plata. Vi hører blant annet latter. Mange artige vokale sidesprang. Men i forhold til de to forrige platene må vi nullstille oss helt og begynne helt på nytt. Du bør for eksempel være utsyrt med en dæsj sans for humor for å treffe samme stemningsfrekvens som musikerne. Klarer du det, og har tid til å høre på plata noen ganger før du haster videre i livet, og i tillegg er glad i rock som oppsøker alle kriker og kroker av genreuniverset, så bør du være godt skodd for et festlig besøk inn i Støa-stua.

Festen starter med perfekt vorspielmusikk, skranglete bluesrock, og jeg tenker på helten Roky Ericksson, selv om låta ble skrevet rett etter Bo Diddley sin død. Låta gynger deilig, vi får munnspill, gitarlyden er småvrengt og vokalen er på vei ned til bånn av den 17. Lundetangen-boksen i løpet av kvelden. Det er exile on main street i Skien. "Life is sad" fortsetter. Det er discolåta som ønsker å være rockelåt isteden. Synthriffet har jeg hørt som guttunge i syden, men det er egentlig riffet til "I was made for loving you" bakvendt (Kiss). Det er en rar låt. Støa og co er på ville veier, jeg er glad jeg nullstilte meg. At dette er annerledes enn de forrige platene er bare fornavnet. Men det er jo litt gøyalt også da. Herregud, litt moro må vi ha det. Moroa avløses av dønn seriøse saker. Mørke melankolske saker...om sex. Som "Fingerprints". Endelig er Eva Maria Støa i gang på vokal også. Det var liksom noe som manglet her. Ikke nå lenger. Du fagre verden så følsom og intens stemme hun har. Den griper deg og holder deg fast. Låtene sauses sammen i en kompott bestående av skurrende gitar, klezmerfolk, annen folkemusikk fra alle verdenskanter, surrevokal, pianoboogie, sår melankoli, countryrock, bluesfeeling, eksperimentelle orgeltoner, snurrige synthpassasjer, her går alvor og skjemt hånd i hånd.

Stones-rockeren "Rise dead man rise" er en ny opptur. For å være dønn ærlig så skulle jeg vel ønska at de gjorde dette oftere. Bandet består jo av kremmusikere som har erfaring fra en rekke andre sammenhenger, og når de rocker i gang så svinger det skikkelig. De har taket på dette med å få det til å svinge. Neste låt, den spretne og rytmiske "Maybe she likes TV" har kanskje platas mest originale melodi, og den jeg husker best etter at plata har snurra ferdig. Eksotiske poprytmer ligger i bånn, latteren sitter løst, banjoen knegger, og du sitter på en sigøynercafe i Louisiana og spiser fransk løksuppe. Så må de dra den obligatoriske reggaelåta, den "Mary wanna do". Feit og fin, en snåling. Jeg skal ikke droppe for mange referanser her, men vi kommer ikke unna Nick Cave, Midnight Choir og The Walkabouts downtempo-låtene. Stemmen til John Peter og Eva Maria utfyller hverandre fabelaktig. Kjærlighet oppstår i lufta hver gang de synger sammen, ikke minst på übervakre "Gonna take a while, babe, to get over you". Igjen har Støa skrevet en alvorlig sterk kjærlighetshymne dedikert til alle som har kjærlighetssorg.

John Peter & His Collaborators har gitt ut plater tidligere som har skjemt oss bort på godlåter. Jeg personlig synes de klarer fint å overføre den gode stemningen i stua over i platerillene, det svinger skikkelig til tider, soundet er variert og originalt, og Støa skriver personlige låter og tekster. Denne gangen har det blitt med noen få låter som jeg ikke får helt taket på, og som en helhet er den kanskje litt svakere enn de to forrige utgivelsene, men shit au, her er det så mye oppsamla moro at du får mer enn nok, så jeg avslutter med Støas egne ord: "You can make it through this party"! Lurer forresten på hvor jeg har rota bort den fete "Bloom"-skiva mi.
John Peter & his Collaborators
Once upon a time
there was the west

jps004
Cd
- 2008




Rock Engh Roll 23 januar 2009
Anmeldelse: John Peter er fremdeles John Peter Støa, og hans Collaborators er fremdeles en gjeng med kremmusikere, de fleste fra Grenland i Telemark, som til de grader er med på å gjøre John Peters 4. utgivelse med egne låter og tekster til en stor musikalsk opplevelse. Foruten John Peter Støa på vokal, gitar og piano er The Collaborators: Eva Maria Støa, vokal; Bjørn Erik Støa, mandolin, gitar, dobro; Gøran Grini, gitar, piano, orgel; Kim Wild, trommer, perkusjon; Terje Nylund, upright og elektrisk bass; Geir Fragell, banjo, piano, orgel. Vi har altså John Peter og hans Collaborators, men så har vi enda noen kollaboratører som gjester utenpå det igjen: Marianne Halmrast, cello, upright bass; Stian Langerud, vokal; Jan Erik Ulvestad, vokal; Paal Jensen, bouzouki, gitar og Håvard Storbæk, kornett, bowed saw.

Selv om dette kollektivets akse ligger i Skien så høres det vel egentlig ut som om de kommer fra en støvete liten kaktusby i New Mexico. Dette er americana på norsk. Mest. Samtidig er det så mye annet rart her; Ennio Morricone-blåsing, litt skranglete folkemusikk sper de også på med, fra forskjellige verdenshjørner; mexicansk, irsk, russisk, balkansk, klezmersk, mongolsk, inuittmusikk eller hva det er, og gospel, kosecountry og kosesoul. En veldig variert plate med en varm, lun og avslappet stemning, det er tydelig at John Peter og hans kollaboratører koser seg glugg i hjel. Jeg koser meg jeg også. Det er så mange godlåter her. Spillinga er elektrisk selv når den er akustisk, og John Peter, Eva Maria, Stian Langerud og Jan Erik Ulvestad veksler på vokalen.

I bånn av det hele hviler de stolte og melodisterke låtene til John Peter. Ikke noen av de 12 låtene på plata er bånnfyll, her er det gjennomtenkte og velspilte saker fra start til mål. Men jeg måtte klype meg i armen for å sjekke at jeg var våken da låt 1 startet, høres nemlig ut som en av gutta i The Band synger sin egen hymne til kveldsbålet på prærien, i "Gunfighter ballad", som er en slags akustisk prolog til hovedverket.

Så sveiver de i gang med låter som fester deg ubønnhørlig til lydkilden, låter som sikkert er bygd på sålene til John Peters og de andre medlemmenes favorittartister, som Nick Cave, Lambchop, Bob Dylan, Tindersticks, Mercury Rev, Johnny Cash, Leonard Cohen, Tom Waits, Midnight Choir, The Walkabouts, Townes Van Zandt og nevnte The Band, som alle er artister jeg tenker på når jeg hører denne finfine skiva.

John Peter & His Collaborators er utrolig nok fremdeles et indieband og platene kan være vanskelig å få tak i, men surf innom hjemmesida og finn et kontaktpunkt eller hør låtene gratis på MP3. Gjengen kommer forøvrig med ny plate nå i 2009, den femte, så hold ørene åpne for en ny kosedose fra John Peter og kollaboratørene hans; plata heter "The Passion of...". Anbefalt peiskoslytting.
 
John Peter & his Collaborators
Bloom
jps003
Cd
- 2006




Rock Engh Roll 4 mai 2007
Anmeldelse: Det er fredags ettermiddag. Det er 4. mai 2007. Det er 25 varmegrader i sola på verandaen. Det er John Peter & his Collaborators på stereoen. Det er iskald boksøl i hånda; Lundetangen øl selvsagt. Lundetangen er verdens beste øl, og ølet har fått en pub oppkalt etter seg i Skien, Telemark - eller omvendt, kanskje.

Denne puben var lørdag 21. oktober 2006 åsted for slippet av et meget solid rockealbum kalt "Bloom". Albumet er det andre musikalske livsverket til John Petter Støa, men han var ikke alene om å lage det; neida, han hadde med seg en drøss med kjente og ukjente musikere og sangere fra Skien-distriktet, som Gøran Grini, Paal Jensen, Kim Wild, Geir Fragell, Eva Marie Støa, John Arne Gundersen - folk som vi kjenner igjen fra Neperud, Jeff Dalton, Dilldallholom og Paal Flaata med flere.

Jeg tror nok du vil like plata, skriver John Peter til meg, i et lite vedlagt brev. Det er nok et understatement av dimensjoner - for jeg elsker den! For en som har det meste Nick Cave & The Bad Seeds, Leonard Cohen, The Walkabouts, Chris & Carla, Joe Henry og Townes Van Zandt har gitt ut i hylla er "Bloom" et særlig hyggelig bekjentskap. Låtene gror inn under huden din, musikerne er toppers, og stemningen er elektrisk. Det høres at samtlige som er med på dette prosjektet koser vettet av seg sammen med John Petter Støa.

Jeg teller 18 personer totalt med her, og lytter du godt etter vil du høre instrumenter som bouzouki, alt horn, banjo, mandolin, harpe, tuba, fløyte og... egg (!?). Men det er likevel det jordnære og tradisjonelle rockegrepet som tar tak i deg, der musikken duver laidback fremover, kun avbrutt av lekne innspill inspirert av sigøynermusikk og kaktuscountry. Mange av de som er med her er vokalister, og det vokale imponerer. Friksjonen som oppstår mellom stemmen til John Peter og Eva Maria, med en håndfull kordamer som ekstra påfyll i bakgrunnen, er intet mindre enn gåsehudfrembringende.

Og da er ikke tekstene nevnt med et ord. De er trykt i coveret, og der finner du også bilder av de fleste involverte. Jeg kjenner flere av dem. Lurer på om de merker at jeg ser på dem akkurat nå. Sannsynligvis ikke. Men tilbake til tekstene. En har kanskje lett for å hefte seg ved tekstene til de fineste låtene, og sånn sett så er låta "In dreams" lett å huske:

In dreams i sleep in your arms
in sleep i dream you real
from the pages of my scrapbook
but i never dreamed i'd meet you
to redefine beauty
with just one look

Tekstene er alltid fine; litt morsomme, litt dype, litt romantiske, litt intime, og litt burleske innimellom, som i "The Death of Garry Small" - ain't it fun what you can do with a gun. Ofte er tekstene som små søte samtaler mellom John Peter og Eva Marie, strategisk plassert i en aldeles nydelig melodi, som "Something beautiful". Hør dette refrenget på en radiokanal nær deg:

I tried to sing something beautiful
but i was defeated by the beauty of you
i tried to sing something beautiful
but i was outgunned by the beaty of you

17 låter har John Peter Støa funnet plass til på "Bloom". Det er et fint og variert album som venter på at akkurat du skal sjekke det opp. Gjør du det er jeg sikker på at du like etter bestiller hans første livsverk; den egenproduserte "Muse for sale" fra 2001. Liker du John Peter virkelig godt kan du begynne å nøste opp det han har drevet med tidligere også, som medlem i Kjellvez & The Peppermintband, SpaceRats in Leather, Borderline Band og Scream Opera.